Arrangøren skriver blant annet dette om rittet:
«Verdens lengste og eldste turritt er Trondheim - Oslo. Dette er tursyklingens største klassiker. Kampen mot deg selv og elementene er en opplevelse for livet. Styrkeprøven har vært kjørt hvert år siden 1967 og i 2018 arrangeres rittet for 53. gang.»
Starten i Trondheim er utenfor Tinghuset i Munkegata, midt i Trondheim Sentrum. På den 540 km lange turen over Hjerkinn og ned Gudbrandsdalen mot Oslo passerer en 9 matstasjoner, der en i tillegg til mat og drikke kan få teknisk hjelp til sykkel og medisinsk hjelp til rytter. I tillegg til de bemannende matstasjonene er det flere hundre andre som hjelper til som trafikkvakter i uoversiktlige kryss og mekanikere og helsepersonell i biler som en kan få hjelp av utenom de faste plassene. Et svært maskineri som er i gang for arrangere et så stort ritt.
Laget jeg skulle sykle med hadde start klokken 0500. Fly opp og overnatting på hotell var om ikke nødvendig et valg jeg tok. Rye og andre klubber hadde forhåndsbestilt rom på samme hotellet, sykler og utstyr overalt – i resepsjon, møterom, korridorer og ellers. Etter middags bufféen var det lagmøte der en gjekk igjennom forhåndsutdelt rittplan. Rye 15 er et lag som jobber mot å sykle på 15 timer, noe som også rittplanen var lagt opp til. Snakket ikke høyt om det men med tanke på gjennomsnittsfarten i rittene tidligere på våren virket 15 timer som uoppnåelig. For å spare tid er det lagt opp til egne matstasjoner, hver og en får en kasse der en fyller opp med nødvendig drikke, mat og annet en føler behov for å ta med seg. Egen bil som kjører foran og stiller kassene ut i avtalt rekkefølge. Vi skulle ha fire kassestopp og en flaskestopp, vi fikk 2,5 minutt til rådighet på kassestoppene og 1 minutt til flaskestoppen. Til sammen 11 minutter på å bytte drikkeflasker, tømme lommer for avfall, fylle opp med ny mat og gjøre andre nødvendige ærend på den 540 km lange sykkelturen fra Trondheim til Oslo. 11 minutt er liten tid -får til mye på kort tid når behovet er der.
Etter tidlig frokost klokken 0300 og utsjekking fra hotellet var vi 17 mann som stod klare klokken 0500. Følte meg alt annet en høy i hatten, lengste rittet før dette var Mjøsa rundt på 230 km, minnene fra det rittet var ikke gode. Dette var dobbelt så langt + 80 km til. Starten gikk, var uvirkelig å rulle av sted, passerte Melhus, Lundamo og Støren. Følte meg ikke konvertabel, stive muskler, romlig i magen og tissetrengt. Tissetrengt var det mange som hadde blitt, kapteinen tillot en ekstra stopp for det. Det gjorde underverker, hadde på følelsen av at alt det negative rant ut. Formen ble betydelig bedre etter dette, rullet videre med gjengen, dog med lavt blikk - for å unngå å se «km til Oslo skilt». På kassestopp 2 på Hjerkinn etter 170 km, kastet førstemann inn håndkleet, hadde ikke ben til å fortsette. Etter Hjerkinn fortsatte syklingen og spisingen bortover fjellet, på en slik tur må en spise og drikke kontinuerlig, er en stor utfordring å få i seg nok næring.
Etter hvert møte vi på syklistens verste fiende – motvinden, 12 m/s imot visste vegvesenet sitt digitale maskineri når vi passerte. Ble etter hvert ble vi tatt igjen av en stor gjeng på 30-40 ryttere. Var behagelig å ligge bak de de siste kilometerne over fjellet. Gleden i gruppa var stor når vi endelig begynte med nedstigningen mot Dombås, på løypeprofilen ser det ut som en nå kan trille de resterende 350 km til Oslo – det stemmer ikke. Etter Dombås forsvant «storgjengen» fra fjellet, Rye 15 ble syklende som et lag igjen videre nedover de endeløse Gudbrandsdalskilometerne mot Lillehammer (forbi Otta, Kvam, Vinstra, Ringebu, Fåvang Tretten, Øyer og Fåberg). Vi mistet 2 ryttere til på det streket – var nå nede i 14 stk. Lillehammer var nådd. Føltes som å være hjemme, de 190 gjenstående kilometrene var syklet flere ganger før i et annet styrkeprøven ritt, Lillehammer –Oslo, som går samme dagen. Målet mitt før start var å klare å følge med til Lillehammer, kom jeg ditt skulle jeg klare å finne veien hjem selv. Det fikk jeg svi for, for etter at vi passerte Lillehammer ville ikke hode mer, kroppen var «fin» hode vart borte, målet var «nådd». Fikk slite med det videre på vestsiden av Mjøsa, forbi Biri, Gjøvik, Lena, Skreia og Feiring. Hang og slang en del på halen i det partiet. Ved siste stopp, flaskestopp rett etter Feiring, var enda en rytter borte. Var 13 stk. ryttere som startet på de siste 90 km mot Oslo. Rett etter Minnesund kom det opp en ny stor gjeng med ryttere, var kanskje 40-50 mann fra klubber i Rogaland, de ga oss en lettere reise videre forbi Råholt, Dal, Jessheim, Kløfta, Lindberg, Frogner helt til vi frivillig slapp de på Lillestrøm. Fra Hvam og opp til Djupdal gjekk det seint, før uante krefter strømmet på når vi suste nedover Østre Aker til målgang i Vallhall.
Var like UVIRKELIG å komme i mål som det var UVIRKELIG å starte, drøye 17 timer tidligere.
