Lillehammer – Oslo 2013
Det regnte og blåste, formen min var ikke noe bedre enn i 2012, kanskje dårligere (ikke noen langturer (dvs. 10 mil eller mer) på våren) og laget sprakk opp til dels tidlig. Når nr. to viste tegn til å falle av, valgte jeg å gjøre det samme, så resten (ca. 11-12 mil) ble en rolig treningstur. Det var litt frustrerende at laget sprakk og at det ble kjørt nokså ujevnt og rykkete, særlig etter Gjøvik da vi ble liggende bakerst i en svært stor gruppe. Før jeg valgte å slippe hadde jeg merket at de stadige akselrasjonene gjorde beina stive. Jeg sluttet dermed å følge disse fartsendringene. Allikevel fulgte jeg den store gruppa, for etter hvert rykk, stoppet det opp like mye.
Å komme i mål mer en 45 minutter seinere enn i fjor (6.49.59) var jo skuffende, men etter forholdene og det som skjedde, helt greit. Beina var jo helt fine igjen i mål! Og turen er en fin tur å ta. Det kan anbefales for alle som vil prøve et ritt som er over 10 mil. Det er ingen virkelige tunge eller lange moter, selv om en kjenner både Frognerbakkene og Djupedalshøgda på slutten (disse er ca. 2-3 km).
Kapteinen vår ga helt riktige instruksjoner for taktikken vi skulle følge: Gå ut litt mer aktive enn i fjor, men rolig, så alle kunne være med. Vi skulle ikke henge på andre grupper. Når vi nå startet på et tidspunkt da en skulle kjøre på under 6 timer, ville en del grupper ha ambisjoner nær 5 timer og de skulle ikke vi henge oss på. Problemet var nok at dette ikke helt ble fulgt. Forbilledlig lot vi en del grupper gå fra oss, men det ble allikevel kjørt litt for hardt i motene for meg så tidlig i rittet. Dette gjorde det jo ikke letter da en fikk problemer med høy puls (nok forårsaket av innsovningsmedisin). Jeg vet ikke om kapteinen avklarte at vi andre skulle sykle på, men for min del ville det vært bedre om hele laget hadde roet det litt før en slik beslutning eventuelt ble tatt.
På det tidspunktet hadde vi blitt kjørt inn av to lag, som valgte å legge seg bak oss. Greit nok, men jeg tar den oppsummeringen at vi etter kort stund skulle ha ”rullert” bak dem og ikke fulgt dem om de da satte opp farten. Også i fjor ble det kjørt litt ivrig i første del, men ikke helt i starten. Jeg tror nok det skyltes at gruppa i fjor var noe usikker på distansen, mens det i år var litt høyere ambisjoner. En del av gruppa hadde jo vært veldig flinke og syklet sammen nesten hver helg. De var da samkjørte og i god form og ville nok veldig gjerne under 6 timer (noe de klarte med glans 5.54.11) og kanskje noe ivrige i starten?
Ettersom jeg var redd jeg var gruppas svake ledd og merket at jeg var litt urutinert i rulla (lå litt for lenge foran noen ganger (litt med tanke på å senke farten!) og noen ganger satte opp farten når jeg kom foran (litt i motsetning til det å senke farten!), var jeg kanskje litt tilbakeholden med å si i fra når jeg synes det gikk for fort. Jeg fikk klare meldinger når jeg gjorde slike feil og det var bra! Da burde jeg kanskje vært klarere selv. Jeg tror jo (min kjepphest) at selv om en tar det litt roligere i starten, om en bare noen få km/t, så vinner en mer enn det når en kan stå på mer på slutten.
Å starte tidligere vil jeg oppsummere som riktig. Vi hadde nå få trafikkproblemer både i starten og senere i rittet i forhold til i fjor. Det var færre lag vi kjørte inn som hindret oss, og heller flere vi kunne henge på litt, selv om jeg tror vi hadde vunnet på ikke å henge på en gruppe som kjører i rykk og napp. Ett unntak skjedde etter Mjøsbrua og inn til Gjøvik. Fram til og over Mjøsbrua hadde vi faktisk noe lavere snitt en i fjor, noe som kan tyde på at det heller var min form som var dårligere, enn at det ble kjørt for hardt. Imidlertid var det mer motvind i år, våt veibane og litt regn av og til og selv om det bare var kraftig regn noe få perioder, alt i alt dårligere forhold. Jeg tror også jeg klarte den litt harde kjøringen før og etter Gjøvik i fjor bedre fordi vi hadde tatt det roligere helt forbi Moholt. Vi gamlinger (over 60) trenger litt ekstra lang oppvarming!
Over brua var det i år ikke kø og farten var god, men så ble det bråstopp. Laaang kø og lastebiler og busser førte til at farten ble under 20 mange kilometer. Årsaken var et lag, ikke for stort; som brukte hele bredden av veibanen. Spørsmålet er jo også hvorfor de startet så tidlig (vil bli ferdig tidlig?), når de åpenbart hadde en fart som heller tydet på ambisjoner om 8 timer enn 6!? De fikk jo også kjeft av vår kaptein. Hadde de ligget to i bredden, hadde mange av bilene klart å komme forbi og køen ville vært mye mindre, og derfor hindret andre lag mindre også.
Fram til første matstasjon synes jeg vi kom inn i en bedre rytme, så frustrasjonene avtok og håpet om pers steg. Etterpå i Skreia fjellene kom den rykkete kjøringen, og vi var da to som ”sto av” laget og syklet rolig videre. En motivasjon for meg var nok også at jeg ikke skulle hindre den delen av gruppa som hadde trent så godt, når jeg var usikker om jeg ville holde helt inn i 30 +. Resten av rittet ble da preget av tissepauser (!)(et tegn på restitusjon, men også på at det var blitt litt mye melkesyre og kanskje dårlig veskebalanse før) og at vi stadig inviterte andre vi tok igjen til å sykle med oss, eller hang oss på andre grupper en stund. Mange av disse slapp vi for eksempel i moter om de stod på for mye, eller vi oppdaget at vi syklet fra dem, eller vi hengte oss på noen som syklet litt fortere. Lange perioder ble det nokså artig kjøring i gruppe med andre, særlig når det ble kjørt godt i rulla!
På matstasjonen før Eidsvoll oppdaget vi ikke at sistemann kom inn like etter oss og forsvant noen minutter før oss, og han så heller ikke oss! Riktignok hadde han noe større fart nå, de minuttene ble til åtte minutter ved Olavsgaard, men de sank igjen til tre minutter i mål. Vi tok det veldig rolig både i Frognerbakkene og opp Djupedalshøgda helt til det kom en stor gruppe forbi som vi hengte oss på. De lå etter hvert i 50 bortover Østre Aker vei, så det var tydelig at vi hadde syklet oss i form igjen og ikke noe rart at vi tok innpå noe.
Og når været nå på slutten letnet, så var allting godt når enden er god! Det føles jo alltid bra å komme i må etter 190 km! Og så var det jo festbanketten….. (ingen problemer å sykle noen km lengre og brattere motbakker når det venter et hyggelig lag…)
Mark