Dette var førstereis for meg på denne distansen - startet galskapen to år tidligere med Lillehammer-Oslo, deretter Dombås, og nå altså "the full package".
Første gang man prøver slikt, er det viktig å få en god start. Vel, det skjedde ikke for min del. Hadde dessverre booket hotell midt i den verste party-gata, og det straffet seg. Disco til 2 om natta, men siden det fortsatt var lyst, ble det ikke noe bedre etter det. Tvert imot - "alle" dro ut på gaten og skrålet og sang. Enden på visa var at jeg sovnet sliten, sint og frustrert, og våknet 3 timer senere, akkurat i tide til å rekke aller siste startpulje.
Tankene mine etter den elendige natten var "vel, vel, jeg kommer uansett ikke i mål, men jeg får bare kjøre så langt jeg klarer".
På startstreken ble jeg "adoptert" av en hyggelig gruppe på 6 (jeg hadde ingen kamerater med, trives best med friheten ved å kunne bestemme tempo helt selv), sammen med en til. Fire av dem hadde gjort dette et par ganger, de virket erfarne og det virket betryggende.
Vi startet ut i rolig tempo, ikke noe problem, akkurat passe. Hadde gruet meg i ukesvis til stigningene opp mot Hjerkinn. Men de var slettes ikke så ille! Alt gikk som på skinner. Nydelig natur, pent vær. Dessverre betyr pent vær opp mot Hjerkinn vanligvis motvind. Og det hadde vi. Yr varslet mellom 3 og 10 sekundmeter praktisk talt hele veien. Ugh... 10 til 30 kilometer i timen med motvind er ikke gøy! Men når man deler på å ligge foran blir jo skaden mindre.
Et av medlemmene i gruppen var en dame som hadde fått barn for bare litt over et halvt år siden. Hun hadde ikke regnet med å følge sin mann særlig lenger enn 200 km, men hun ga seg ikke der.
Endelig oppe ved Hjerkinn så vi frem til nedoverturen. Yay! Og stoppet for et herlig varmt måltid på Dombås. Varm suppe, med brødskiver som kunne dyppes nedi. Skle rett ned!
Vi tok på oss flere klær, for nå begynte det å bli dårlig vær - det er også typisk når man har fint vær "nordafjells". Jeg hadde i siste liten droppet å ta med meg ullundertøyet. Hadde bare syltynt regntøy, som attpåtil viste seg å være "litt mindre enn helt tett". Ikke nok kroppshår til å funke som ulldrakt, desverre. Det begynte å bli temmelig kjølig.
Gjennom natten, langsmed Mjøsa, ble jeg faktisk underkjølt! En del av problemet var at gruppen etter hvert holdt mye lavere fart enn det som ville vært riktig for meg. Og siden det var en hyggelig gruppe, og siden jeg følte en viss lojalitet overfor hjelpen jeg tross alt hadde fått, rev jeg meg ikke løs. Men jeg tok noen "spurter" inn mot mat/drikkestarsjonene for å få varmet meg opp litt.
Men så startet det virkelige problemet: Kneet. Neida, ikke Mallorca-syndromet. En sene/et senefeste på utsiden/nedsiden av venstre kne begynte å bli skikkelig vond. Har senere funnet ut at dette sannsynligvis var relatert til nedkjølingen (har skjedd ved en senere anledning der kneet også var for kaldt). Skikkelig vondt! Det verste var at det ikke hjalp det *minste* å stoppe. Da var det bare ti ganger verre å komme igang, inntil jeg hadde fått varmet opp litt igjen. Antiinflammatorisk krem hjalp ikke noe merkbart.
Det ble bare verre og verre ettersom tiden gikk - da vi nærmet oss Oslo var jeg altså våt, kald, hadde vondt og var en smule trøtt! Men jeg ville ikke gi meg - jeg hadde forsåvidt godt med krefter igjen. Da vi kom til matstasjonen på Eidsvoll (60 km igjen), måtte "den unge damen" gi seg (litt surt, kanskje, men hun var overveldet over hvor langt hun hadde klart seg)! Og teamet splittet opp. Siden jeg hadde godt med krefter igjen, bestemte jeg meg for å ta en langspurt! På dette stadiet klarte jeg rett og slett ikke å stå og sykle, det var bare for vondt. Vondt nok å sitte og tråkke! Men hadde jeg kommet så langt, kunne jeg jo ikke gi meg heller! Det gikk ikke fort i oppoverbakkene, akkurat. Men nokså greit på flatene. Jeg klarte faktisk å kjøre opp gjennomsnittshastigheten gjennom den 60-kilometersspurten. Veldig fornøyd med det!
Vel i mål, med tiden 25:09:08, tenkte jeg naturlig nok "been there, done that". Elendig tid, men ikke så mange av mine jevnaldrende (43 år) bekjente kan si at de har gjort det bedre. Eller gjort det i det hele tatt. Selv om jeg nylig traff igjen en jente fra gymnaset. Hun hadde gjennomført på 15:40, for bare to år siden! Glad jeg ikke hadde sittet og skrytt av bragden før hun nevnte det!
Men jeg hadde bevist overfor meg selv (og et par facebook-venner ;) at jeg kunne. Ingen grunn til å gjenta fornøyelsen. Men det tok ikke mange dagene før jeg tenkte annerledes: Hadde jo vært morsomt å prøve bare en gang til. Velge et bedre hotell, starte i en tidligere pulje, kjøre i riktig tempo hele veien, og ikke minst: holde kneet varmt! Så får vi se hvordan det går!