Sognefjellsrittet er en av 2 ritt som blir arrangert av sykkelklubben som jeg er medlem av «heima i Sogn», Sogn CK. Rittet starter i Lom, går opp Bøverdalen, over Sognefjellet til Sogn, ut Lustrafjorden, opp over Hafslo og ut til Sogndal. Rittet gjennomføres samme helg og som en del av, Jotunheimen Rundt rittet. Tidligere brukte en navnet Lille Jotunheimen rundt om Sognefjellsrittet. En fornuftig person foreslo å bytte navn, rittet var fullverdig i all sin form. Det å sykle 140 km fra Lom over Sognefjellet på 1434 moh. og ut fjorden til Sogndal fortjente ikke å bli degradert til «lille».
Deltok i år for 5 gang. Fra start og opp på fjellet er det 50 km med stigning, alt fra jamne og gode, til brutale «aldri» mer bakker. Har tidligere år prøvd forskjellige rittplaner, planen i år var å prøve å holde følge med de raskeste i puljen lenger enn tidligere, det vil si å fortrenge smertesignal fra kroppen og fornuftige tanker fra hjernen før bristepunktet, det å gå i veggen, føles et tråkk unna. Klarte å holde følge lenger en noen gang, passerte gamle «rekorden» Elvesæter uten problem, opp og forbi Jotunheimen fjellstue med store problem, før jeg i de «djevelske» bakkene opp mot Krossbu måtte dra i nødbremsen, ta til fornuft og se de andre, en etter en sige i fra. Håpet var at noen av dem skulle ta seg et par ekstra minutt på matstasjon ved Sognefjellshytta, slik at jeg kunne få heng igjen videre bortover fjellet. På matstasjonen var det ingen, bestemte meg i fart å sykle videre, i håp om å nå de igjen i et terreng som skulle passe meg bra, det skjedde ikke. Det ble en tøff tur bortover fjellet, hadde startet kun med løse armer som ekstrabekledning utover vanlige sykkelklær, tok meg heller ikke tid til å stoppe for å ta på jakke, det var ikke lurt, for det var isende kaldt. Under 5 grader, regn og tåke, et vær der det var like vanskelig å sykle med briller som uten. Glimt av håp om å ta igjen noen kom ved et par anledninger, men ble raskt slukket, det var syklister som hadde startet i Lærdal nesten et døgn og over 35 mil tidligere, Jotunheimen rundt tråkkere.
Nytt i år er at tiden blir stoppet mellom Oscarshaug og Fortun, dette for å hindre uforsvarlig sykling i denne bratte nedstigningen. Det skulle visse seg å være til min fordel, for med litt offensiv sykling, tok jeg igjen de andre i de siste s-svingene før vi var nede i Fortun, de hadde mest sannsynlig rullet sakte ned. De hadde i tillegg behov for å stoppe, ved S-laget, for å ta av seg jakkene de hadde tatt seg tid til å ta på ved Sognefjellshytta. Utover Lustrafjorden gikk rulla i godt tempo, der tankene for det meste er fokusert på den siste bakken, den berykta bakken kjent som «Hafslobakken» for Jotunheimen rundt sykelistene. Bakken starter i Marifjøra og stiger med forræderske svinger uten hvilepauser til over 300 meter ved Sogn Skisenter i heimbygda mi Hafslo. Vi lokale kaller bakken for «opp indrebøgdi». Der måtte jeg enda en gang kjenne på smerten ved å se en etter en gli sakta i fra oppover. Alle bortsett fra en som jeg klarte å bite meg fast i. Vi kom opp og rullet sammen utover og i mål i Sogndal sentrum. Oppdaget senere at til tross for at vi hadde startet likt og kommet likt i mål, hadde han to og et halvt minutt bedre tid enn meg, det var tiden han var raskere fra Lom til Oscarshaug. Vel i mål var det som alltid servering av grillmat og drikke, Jotunheimen rundt rittene er kjent for høg kvalitet på matstasjonene.
God form, dårlig form - god dag, dårlig dag – god tid, dårlig tid. Opplevelsen av å være sliten til margen etter målgang, er konstant.