For de som ikke elsker alle detaljene kommer her først kortversjonen:
- - Jeg holdt meg stort sett til planen, gå ut jevnt og finne noen å henge på, lav sone 3 i den lange moten på 6 km opp fra Nittedal 6-7% stigning med enkelte partier oppe i 10-12%. Økende innsats til halvveis og så gi alt. Målet var å ta seg helt ut i rittet.
- - Sluttid + - 4 timer, 4.08 var resultatet, tross punktert bakhjul siste 15 km. Oppdaget først ute på asfalten 7 km fra mål. Valgte å stå på til mål. Veldig treeegt. Både jeg og sykkelen var på felgen over målstreken.
- - Våge å sykle stiene tross dårlig syn og lite trening på det de siste årene. Gruet meg egentlig litt til stiene. Syklet nesten hele første traktorvei, som jeg kaller god steinet sti. Startet å sykle den lengste og verste stien, men for mye folk og for mye søle førte til at jeg gikk omtrent hele (40 min!!). Syklet nesten hele siste stien i rimelig god fart.
Og så: DETALJENE!
Rittet starter på Hellerudslette ved utstillingshallene. Det er en asfaltbakke i starten og så utfor på støvete grus til det egentlige startpunktet passeres. Jeg lå greit i midten av feltet her, sleit litt med støvet, men klarte å akselerere til god fart ut på asfalten mot Nittedal Kirke. Jeg var litt med på startrushet, men roet raskt ned til lav sone 3 i den første motbakken. Syklet greit inn noen foran meg på flatene. Etter hvert gikk det litt saktere og jeg satte fart og dro med meg noen opp bakken til kirken.
I de nokså flate partiene som fulgte prøvde jeg å sykle inn noen foran da de rundt meg tok det for rolig. Det var motvind så å finne gode hjul å henge på ville det være mye krefter å spare på. Jeg fant noen, men melodien gjennom Nittedal var gjerne at de jeg la meg bak, sto på litt for mye for meg i motene. De som tok meg igjen, slappet for mye av utfor og på flatene. Litt merkelig for meg var det at det var så mange som ikke satset på å samarbeide. Det var ganske mange jeg passerte enten opp, ned eller flatt, som jeg la meg litt rolig foran for å dra dem med, men de hang seg ikke på. Litt senere kom de forbi i full fart og så dabbet det av igjen. Litt tullete etter 3-4 gang!
Jeg brukte litt krefter (sone 4) på å ta inn en gruppe på 14-15 som jeg var blitt liggende noen hundre meter bak, men de sto på i motbakkene og jeg fant det energisløsende å kjøre dem inn på vær utfor/flate. Jeg fikk derfor ikke full klaff på asfalten oppover Nittedal, men hadde tross alt stort sett et hjul å ligge bak. Fram til Ås gård ble skjemaet holdt perfekt 2 mil på 50 min.
Inn på grusen justerte jeg farten til innsatsen var lav sone 3 og forberedte meg på å ligge der en stund opp alle bakkene. Alle foran, rundt og bak meg dro fra og forbi, men jeg lot meg ikke stresse av det og holdt mitt tempo, drakk og spiste. Veien var dårligere med løs grus, pukk og stein, så her var det også å konsentrere seg om teknisk god sykling. Etter hvert syklet jeg jevnt inn andre. Om noen kom forbi var det i blant et hjul å henge seg på. Vi passerte første punkt for mellomtid, som merkelig nok er midt oppe i bakken. Da var farten falt en del. Jeg brukte nesten en halv time på de 4 kilometerne, men det var som ventet da jeg regnet med mye sykling rundt 8 km/t her. Den som hadde større muskler!!
I tillegg til at mange starter hardere enn de kan gjennomføre i slike moter blir jeg også overrakset over at så få sykler jevnt i innsats. Ofte lå jeg bak en gruppe når det var bratt og så syklet jeg lett forbi dem i litt lettere partier. I det bratteste partiet fikk jeg et fint hjul å henge på, ei jente jeg passerte på et litt lettere parti kom rolig forbi i et passe tempo.
Så var det en ”dust” som ropte 800 meter igjen til toppen. Tull, sa jeg, for jeg så det var 2 km igjen. Det var 800 meter igjen av det bratteste og så er det et parti der det er små ”flater” fulgt av nye stigninger. Jenta jeg lå bak sukket tungt da jeg syklet opp på siden av henne på en av disse flatene og jeg prøvde å muntre opp med å si at det kun var 1 km klatring igjen. Det hadde muligens, og dessverre motsatte effekt. Beklager! Hun senket farten og jeg fortsatte. På slutten av bakken ble jeg litt revet med og lå nok i sone 4 over toppen. Både det å passere så mange og at motbakken snart tok slutt gjorde meg litt for ivrig.
Og så var det herlige utforbakker. Igjen overraskes jeg over at mange omtrent bare sklir over og ikke får opp farten. Dermed var jeg helt alene utfor og ut på de første flatene. Etter hvert passerte jeg flere. Noen av disse ble ”tent” og kom farende. Mange her også for forbi, for så å bi tatt igjen osv. Ingen tanke om at en kan spare krefter med å kjøre sammen. så var det matstasjon, endelig, Jeg var helt tom for drikke. Nå må jeg få tak i en magnumflaske eller to for 0,7 liter x 2 er ikke nok!
Etter en klatring etter matstasjonen fikk jeg følge med 3 spreke yngre karer som tok det litt roligere i motene, men sto på ellers. Vi var ofte over 50 utfor og det raskeste på flatene jeg la merke til var 45. I enkelte svake og korte moter holdt vi oss over 30. Snittet på de 35 km fra midt i bakken, med 4-5 stigninger (12-15 km/t) opp til det høyeste punktet på ca. 530 moh (tror jeg) og med traktorveien ble 25 km/t. Helt godkjent.
MEN, jeg hadde startet fullt kjør en mil eller så tidligere enn planlagt og nå begynte jeg og ane visse rykninger i muskulaturen fra tærne til Gluteus maximus (den store rompemuskelen blant venner).
På dette bildet, hvor ”gjengen” er i ca. 30 over en liten ”krøn”, vurderer jeg nok hva jeg skal gjøre. Ettersom jeg hadde ligget en stund i sone 4 nå, dempet jeg ned farten, gikk ned et gir og økte tråkkfrekvensen. Jeg planla å gå ned i lav sone 3, men pulsen holdt seg i høy sone 3. Jeg hadde lenge øyekontakt med gutta foran, så det var nok litt motstand hos meg for å slippe dem helt. Jeg sørget imidlertid for å drikke og spise en del, og håpe på at antikrampetablettene skulle virke. I motene opp fra Råsjøstua ble jeg tatt igjen av en del når jeg nå roet det. Noen hjul ble det å henge på også. Det virket som krampfaren var over og så var det utfor i stor fart til matstasjonen (igjen, vi som tok full distanse hadde altså en sløyfe her rundt Råsjøen).
På traktorveien syklet jeg greit og rolig, men i det bratteste partiet tenkte jeg at jeg skulle variere litt for musklene mine med å gå litt. Den gang ei! Det ble kramper her og kramper der. Jeg tror ikke jeg har opplevd kramper i knærne før. Så her var det bare å komme seg på sykkelen og spinne opp i høy tråkkfrekvens. Det reddet meg og så var det dårlig grusvei ned mot Stor Øyungen. Jeg fortsatte å ta igjen folk utfor, men veien var såpass dårlig og jeg ville ikke ta noen sjanser. Selv om jeg derfor måtte holde en del igjen tror jeg at høyeste fart på 60 km/t ble oppnådd her. Til neste sti syklet jeg for det meste alene, noen passerte jeg, noen passerte meg. Før stien prøvde jeg å komme foran en gruppe for å unngå kø. Det var også oppmuntrende med 20 km igjen skiltet!
Jeg syklet derfor friskt inn i det første egentlige stipartiet, torvsøle, stein og røtter og litt svaberg ble ”beseiret” og en del klopper hjalp bra, men så var kloppene fylt opp av gående syklister og det sa stopp. Verken lett eller fristende og prøve å starte igjen. Krampene kom imidlertid tilbake og jeg forsøkte å komme i gang med sykling til ingen nytte. Så nå ble det en litt underlig blanding av å stå på pedalen og trille, jogge og litt underlig gange (prøve å unngå krampefremkallende bevegelser). Men, det skal jo være vondt, eller? Et terrengående kjøretøy kom sakte etter oss med henger. Der satt det en kar med stokk stive bein som skulle hentes ut av skogen. Jeg håpet jeg ikke var neste. Selv om det rykket til i både kjente og ukjente muskler fra tid til annen holdt jeg det gående. Nye tabletter ble inntatt.
Da kom eliten, og underholdningen fikk tankene bort fra stive bein. Som de gutta presset seg gjennom søla! Nå brukte jeg en del av kreftene på å komme meg unna den beste delen av løypa og å skrike løype til de foran. De fleste ga elitegutta de beste mulighetene, men noen forundret meg med å gå rolig og makelig på kloppene som var bygget, så eliten måtte forsere forbi i søla! Jeg hindret også en kar noe mer uforvarende. Jeg trillet over en klopp etter å ha sjekka for elitesyklister og så kom det en kar rett ut fra skogen. Han hadde valgt lyngen et stykke istedenfor søla. Før jeg rakk å hoppe ut i søla ropte han: Det går greit, jeg jogger litt. Og så jogget han forbi med meg joggende etter et stykke.
Det tok altså minst 40 minutter å forsere de 3 km med søle. På denne mila med begge stiene brukte jeg nesten en time (10,11 km/t), det på tross av full fart både utfor og opp på grusen mellom stiene. I motene kom det en rask kar forbi (men ikke så rask som eliten) og jeg hang meg på. Sone 4 igjen og 15-20 km/t oppover, men det utrolige skjedde, krampene slapp helt! Om det var mat og drikke, tabletter med elektrolytter eller den skikkelige oppvarming musklene fikk nå, vet jeg ikke. Sannsynligvis litt av alt.
Neste sti ble et høydepunkt for meg. Omtrent halvparten gikk og halvparten forsøkte å sykle, men de fleste passerte jeg. Også gjengen jeg hadde syklet så raskt sammen med rundt Råsjøen. Jeg var veldig fornøyd med meg selv der ute, for med ett unntak valgte jeg veldig gode spor og holdt en jevn fart (etterpåklokskap: jeg skulle stått på mer! vel, vel). Jeg hadde etter hvert en liten hale bak meg av folk som hang på. Den siste bratte bakken utfor sto jeg av i nederst, da jeg ikke ville risikere noe over en masse stein av ulike størrelser. Det så ut som flere lå løst og så var det noen stokker å krysse en bekk på. Det hadde gått så bra så langt at jeg nå ikke vill risikere et fall. På slutten var det bare et par som hang med og en ung kar roste meg for gode sporvalg. Oppmuntring for en gammel halvblind kar!
Så bar det i vei de siste motene på grus. Og det gikk tungt, i motsetning til siste mote før stien! Vel, vel da hadde jeg kjørt meg tom da… Ute på asfalten ca. 7 km fra mål skjønte jeg at det var noe annet. Bakhjulet vinglet på en alt for kjent måte. Lite luft i dekket. Jeg så for meg slangeskifte og tapte minutter, og prøvde derfor å sykle på. Uten gasspatron (planlagt kjøpt, men…) vurderte jeg ikke å bruke tid på å pumpe opp. Kanskje feil valg, men en vet jo aldri hvor lenge det høye trykket vil holde. Og resten er historie: Det går utrolig seigt på 15-20 psi og en må passe seg for å kjøre i høl og slik punktere totalt. ”Alle” passerte meg, som jeg hadde passert den siste mila. Men pytt, pytt, artig var det lell. Jeg kom meg i mål på mykt dekk, både jeg og sykkelen på felgen. Jeg hadde nesten tatt ut alt bare punkteringen hindret meg fra å gå helt i ”bånn”. Og skulle jeg få anledning til å starte i dette rittet igjen, er det jo gode muligheter for ”pers” uten punktering.
Sykkelturen hjem, bla opp Gjelleråsen, ble en rolig og fin nedkjøring i godt humør. Jeg fikk følge med en kar som var junior og hadde kjørt i eliten. Jeg er jo glad i å snakke sykkel og, så det ble en hyggelig prat om våre erfaringer der jeg kunne rose eliten for ferdighetene i søle!