Etter fjoråret negative erfaring med regntunge stier, droppet jeg glatt 2011 Birken. Litt surt å kaste penger, men jeg har alltid ment at sykling bør være positiv ladet. Derfor, når værvarsel for årets raumerritt kom, var jeg glad. Yr.no annonserte perfekt temperatur (17-19 grader), litt regn om morgen, men ellers sol.
Årets ritt hadde også endret retning på løypa, slik at vi skulle få en bratt lang oppoverbakke etter 20 km med asfalter vei med mye bakker opp og ned. Starten gikk fint, veien var blitt tørr. Jeg hold jevnt tempo slik at jeg skulle klare bakken uten å bli for stiv. Etter 28 km og vel oppe på toppen, så skjedde. Himmelen åpnet seg og en dusj uten sidestykke startet, jeg og de andre som jeg syklet med var ganske paff. Etter kort tid ble veien ganske regntung og problemene startet. Fingrusen blandet seg med vann og lagte en fin fin-gjørme som begynte å sette seg fast i girene. Det viste seg også at når jeg ga på, for å øke hastighet så satte seg alt fast i giret. Jeg stoppet, bruke vann fra flasken jeg hadde for å rense, og så var det å sykle videre. Etterhvert begynte også skyve bremsene å streike også, da stein og sand hadde kommet inn mellom delene.
Jeg hadde en følelse at skyene var veldig glad i en stakkars italiener i kort sykkelbukse, i hvert fall så fulgte de meg nesten gjennom hele fjell og sti partiene. Når jeg «endelig» ankom stipartiene, så var fallitt erklæringen komplett. Alt var blitt til gjørmesti, hvor det var nesten umulig å sykle på, og de fleste var nødt til å trille, spesielt en pastaglad italiener…
Etter over fem timer kom jeg i mål, godt en time over det som pleier å være min tid! Så var det bare å sette seg på sykkelen å sykle 5 km hjem.