Dette er et 430 kilometer langt sykkelritt som startar «pao øyri» i Lærdal, løypa går deretter opp Lærdalsdalen over Filefjell og nedover Valdres langs Vangsmjøsa, Slidrefjorden og Strandefjorden til Fagernes. Fra Fagernes går løypa videre mot Beitostølen og videre over Valdresflya forbi Bygdin, Gjende, langs Sjoa og Lemonsjøen før en stuper ned til Randen ved Vågåvatnet. Der vender en styret vestover igjen og sykler langs Vågåvatnet og elva Otta til Lom. Fra Lom tar en til venstre inn på Sognefjellsvegen som fører en tilbake til Sogn via Bøverdalen og Sognefjellet. Fra Sognefjellsveiens høysete punkt på 1440 moh. stuper en igjen nedover, denne gang hardere og lengre, ned hårnålssvingene forbi Turtagrø og videre til varmen fra Sognefjordens innerste arm i Skjolden, før en tar fatt på de siste 70 km ut langs Lustrafjorden, over Hafslo og ned til Sogndal. Rittet er omkransa av spektakulær natur og folkeeventyr landskap hele den 430 km lange veien. Rittet er omtalt som «Norges vakreste og hardeste sykkelritt», «Et av verdens vakreste sykkelritt» og flere andre setninger spekka med superlativer.
Hadde tenkt at dette var et ritt jeg skulle sykle en eller annen gang, men til nå hadde det blitt med 6 deltakelser på det 140 km lange Sognefjellsrittet som går fra Lom til Sogndal, rittet ble tidligere kalt «Lille Jotunheimen rundt». Etter å ha blitt en av de heldige 600 som klarte å få fatt i en startbilett i løpet av de 90 sekundene de varte, 1. des. 2018, ble dette sesongens hovedmål nr. 1 med god margin. «Med god margin» ble utover vår/tidlig sommer kraftig utvannet, det ble til at jeg deltok i mange ritt rett i forkant av Jotunheimen rundt som ikke var planlagt. I løpet av de siste 4-5 helgende hadde det blitt deltakelse i Randsfjorden rundt, Mjøsa rundt, Birkebeinerløpet og Styrkeprøven Trondheim – Oslo, det siste (540 km lange) rittet mindre en 6 dager før startskuddet skulle gå for Jotunheimen rundt. Dette hadde ført til en god del stresstanker de siste ukene - «var dette lurt», «ville det ødelegge opplevelsen» eller ville det i verste fall føre til at jeg ikke klare å gjennomføre årets store hovedmål. Disse tankene hadde ligget som et ubehagelig slør over meg, helt til jeg nå sammen med de 600 andre stod klare i startområdet på Lærdals øyri – en varm og flott juni kveld, rittet starer mellom kl 1800 og 2115. Det var bokstavelig talt feststemning i Lærdal denne ettermiddagen – i tillegg til starten på denne sykkelfesten var det også «jordeplerock» i potetbygda Lærdal. Artistene på scenen denne kvelden var Hellbillies og Staysmann.Det var et surrealistisk syn når en kunne observere, syklister og forspill deltakere slå lens side om side i lett ly av løvskogen.
Billetten jeg hadde fått var sammen med dem som hadde håp om å komme seg til Sogndal påunder 16 timer, startskuddet gikk kl 0915. Som nesten alltid på slike ritt, om det skal sykles 10 eller 50 mil, så ble starten et eksplosjonsartet kaos. Ble satt opp en høy fart med en gang og mange som vil presse seg frem for å være sikre på å få være med helt fremme om det ville gå et brudd tidlig. Jeg var ikke helt der, men hadde et sterkt ønske om å henge på lengst mulig, noe som de første milene oppover dalen ligger godt til rette for. Lå i siste halvdel av feltet oppover, fokuserte på sikkerhet og BEINA. Hvordan ville BEINA reagere på nok en kraftutfoldelse, mindre en uke siden Trondheim – Oslo. De virket OK, førte ikke til en umiddelbar engstelse å kjenne på de. Ble etter hvert tøffere og tøffere å holde seg fast i halen, strikken hadde holdt på å ryke flere ganger før den endelig røk på vei ut av den kuperte strekningen rundt Galdene. Det å bite seg fast i halen på feltet når en har helt i grenseland kapasitet til det kan være beintøft, men når en endelig bestemmer seg for å slippe får en ganske raskt en fin ro. Det at tempoet senker seg noen få km får en raskt «ny» energi av, avhenger naturligvis av at en ikke har hengt på for lenge og stivnet. Vi ble etter hvert en håndfull ryttere som tråkket oss videre oppover dalen og videre mot Fillefjellet, lange slake flater og motbakker over det fjellet. Ny bred vei er fint når en kjører bil, på sykkel får en følelsen av å stå i ro på slike store asfalt flater. Var befriende å passere Fillefjell skisenter i vissheten av at da var det kun noen få meter igjen før starten på en lang nedoverbakke mot Vang og videre på fine flater mot Fagernes. I området rundt Ryfoss ble vi tatt igjen av et stort felt. De kom overraskende, jeg hadde ikke fått med meg at det var en gruppe på 20-30 ryttere bak oss. Det var behagelig å bli dratt til Fagernes av dem.
Etter matstasjonen på Fagernes tok vi fatt på den strekingen som jeg var mest spent på, aldri syklet og sjelden kjørt over Valdresflya, men terreng og stigning var mye bedre enn fryktet. Klatret forholdsvis lett opp i sammen men 3- 5 andre. Benyttet oss av matstasjon nummer 3 på Beitostølen på veien opp.
Valdresflya og nedstigningen mot Vågåvatnet er en av de mest omtalte strekningene på dette rittet. Årsaken til det er soloppgangen, skuet kan være helt enestående når en får med seg soloppgangen i skillet mellom natt og tidlig morgen – lystet, fargen og atmosfæren dette gir glemmer en ikke så lett. Men soloppgangen er og med på å forsterke en annen effekt som en ikke er så glad for – kulden. I dette området kan timene rundt soloppgangen være iskalde selv om en er inne i gode varme værperioder. I fjor i 2018, ble det registrert 6-7 minusgrader når store deler av sykkelfeltet passerte, mange titalls måtte bryte da de ikke klarte å få opp varmen i kroppen igjen. I år slapp vi unna med et par plussgrader – det var kaldt nok.
Langs Vågåvatnet måtte jeg slippe gruppa jeg satt med, var trøtt og utslitt, lurte en kort stund på hvordan jeg i hele tatt skulle klare å komme meg til Sogndal. La de tankene bort ganske raskt, vet fra før at et tråkk om gangen gjør underverk over lang tid – en kommer frem. Lom ble passert uten at jeg benyttet meg av matstasjonen der. Det gir noen 100 meter lenger distanse å benytte den, var så sliten at jeg heller ville bruke energien på å komme nærmere mål. Etter en lang kamp mot motvinden måtte jeg stoppe opp ved Elveseter kunsthotell, drog meg opp bakken til resepsjonen og etter litt venting fikk jeg kjøpt 2 stk. is og 2 stk. små og dyre hotellbrus, som jeg fortærte på plenen utenfor – innbydende tun på Elveseter. Turen videre oppover mot sognefjellet ble tidenes sykkelprøve for meg. Ved Bøvertun måtte jeg legge meg ned og kvile, usikker på om jeg sovnet eller ei, var i alle fall langt borte. Det stoppet en arrangør bil som lurte på om jeg ville sitte på med dem til Sogndal – fikk om ikke mye så i alle fall litt ny energi av den «fornærmelsen». Klarte etter hvert å komme meg opp til Sognefjells hytta, hadde da brukt 3 timer og 40 minutt på de 50 km fra Lom, ca 1, 5. time lenger tid en «normalt».
Etter en kort stopp på matstasjonen på Sognefjellshytta fortsatte turen bortover fjellet, ny energi og motivasjon strømte på etter hvert som målstreken kom nærmere og nærmere. Etter å ha sluppet meg rolig ned fjellet forbi Turtagrø og til Fortun tok jeg igjen en rytter rett etter Skjolden. Det var en ung mann som var kommet fra Polen å sykle dette rittet, som han hadde blitt anbefalt året i forveien da han hadde syklet Styrkeprøven Trondheim – Oslo. Vi fikk til et veldig godt samarbeid utover strendene til Sogndal. Ufattelig hvordan kroppen plutselig kan strømme over med energi igjen etter å ha vært så langt nede som den hadde vært noen timer tidligere når jeg lå nede for telling i Bøverdalen. Gleden var overstrømmende stor når en endelig kunne passere målseglet i Sogndalsfjøra. Der ventet arrangøren, som alltid, med drikke og varm mat. Ble lite sykling de påfølgende ukene.
Startbillett til neste års ritt ble sikret 1 des.2019.