Jotunheimen rundt 2018 - Thomas

Poenget var å komme seg gjennom på en god måte og få en fin sykkelopplevelse.
Min lengste tur før dette var Vätternrundan (300km) i skitvær så dette var jo noe annet, både endel lenger og rikelig med oppoverbakker. 
Jeg hadde forberedt meg med nye bremseklosser og eksternt batteri på sykkel GPSen så jeg fikk logget turen..
Logistikken på dette rittet er veldig bra. Det er 7 matstasjoner og man kan sende tøy til 5 av dem, ulempen er at du ikke kan sende tøy videre så om du vil være sikker må du ha flere av hvert plagg så du kan legge det på flere stasjoner i tilfelle du ikke plukker det opp på første stasjonen.
Rittet starter i Lærdal og avslutter i Sogndal som er rett ved, men en fergetur unna. Heldigvis er det rikelig med busstransport. 
Noe som ikke var gitt da vi melde oss på var været. Været i 2017 var begredelig så det var veldig gledelig at været var helt topp med sol og sikkert 20 grader i Lærdal.
Vi startet på kvelden og måtte ha lys på sykkelen, og hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg skaffet et bedre lys som ikke gikk tom for batteri når det stod på kontinuerlig (kjipt å ligge bak blinkelys..).
Det startet veldig rolig og jeg var veldig forsiktig med å bruke krefter ettersom jeg aldri hadde syklet på langt nær så langt, Det var nokså mørkt, men i månelyset så kunne man allikevel nyte landskapet.
Temperaturen var veldig behagelig.
Like før vi kom til Fagernes så begynte en av turkameratene å slite og det endte med at vi på Fagernes måtte skaffe ham en legebil og transport av sykkelen hans før vi andre kom oss videre.
Ved Beitostølen var det kaldt og det var deilig å kunne ta på seg litt ekstra ull og jakke fra depotet.
Her traff jeg også på noen raske kvinner som ikke hadde fått bagene sine så vi lånte villig bort fra våre for vi hadde med oss mer enn det vi faktisk hadde behov for (vi måtte ta høyde for at det kunne blitt regn).
Det var utrolig flott på høyfjellet, men selv om det var varmt i lavlandet så var det kaldt her oppe. 
Rett over null vil jeg tippe (det hadde vært minusgrader litt over en uke i forveien) og det ble kaldt på fingrene selv om jeg hadde såkalte varme hansker (skulle hatt mer ull under).
I Lemonsjø (ca halveis) fikk jeg trøbbel med giret. Det var bare 3-4 av girene bak som fungerte og jeg måtte gå av og dra i bakveksleren for å komme ned på tyngste giret. Ettersom jeg hadde byttet vaier og slitedeler et par uker før så synes jeg dette var rart. Vi fant ikke noen umiddelbar feilkilde, og det var ingen service på depotene, men man måtte få tak i en servicebil. De svarte ikke på telefon så da ble det til at vi bare kjørte videre på det som var og det fungerte bedre enn fryktet (var lite aktuelt å bryte nå).
Matstasjonen på Sognefjellshytta var lengre unna enn jeg trodde for bakken opp var lang og hver hytte på veien opp måtte jo være Sognefjellshytta, men for hver hytte så viste det seg at veien fortsatte oppover og oppover. Det begynte å bli langt mellom dråpene på flaskene da vi kom til toppen og så ned på Sognefjellshytta som lå rett nedenfor toppen. Det var utrolig deilig å få i seg næring og fylle flaskene før vi tok fart på det jeg trodde skulle være en lang nedoverbakke. Dessverre var den ispedd en god del oppoverbakker også så man klarte å holde muskulaturen varm. Nede i lavlandet (og varmen) kjente jeg det jeg tok for å være forstadiet til muskelkramper og det var ikke noe særlig. Utsiktene for at man skulle måtte bryte nå var ikke særlig innbydende så jeg passet på å drikke rikelig, men enda kom smertene.
Skulle vise seg at det heldigvis ikke var så ille som jeg fryktet for jeg startet med løse knær også tok jeg på løse bein på Beitostølen, men fordi jeg ikke hadde et sett til med løse knær og heller ikke hadde plass på lomma så tok jeg likesågodt de løse beina utenpå de løse knærne og da ble det med tid og stunder press på en nerve.
Da jeg fikk av de løse beina så forsvant ganske kjapt også smertene, føltes herlig!
Etter å ha banket på rimelig flatt underlag ved Luster så hadde jeg blitt advart av min nabo som syklet ifjor om at den siste bakken på høydeprofilen ser liten ut, men at den er vesentlig verre enn den ser ut som.
Det var grei info å ha med seg i disoneringen for her var det flere som gikk på en smell. Bakken var slik at man ikke så toppen, men at man fikk inntrykket av at den bare fortsatte og fortsatte.
Når vi omsider kom oss ned på andre siden så var det en relativt flat sjarmør etappe langs Sognefjorden til mål i Sogndal.
Vi brukte litt over 17 timer og man kunne helt sikkert syklet endel fortere, men alle vi som kom i mål hadde en god sykkelopplevelse og vi var ikke i dårligere form da vi kom i mål enn at vi parkerte syklene og gikk ut og spiste og koste oss. Skal sies at det har vært lettere å stå opp dagen derpå..
Rittet kan varmt anbefales, men for å få en god opplevelse så kan det være lurt å være en gjeng og det vil uansett gjøre logistikken enklere. Er man heldig med være så blir det en uforglemmelig opplevelse og blir det dårlig vær så får man nok hvertfall en uforglemmelig opplevelse :)