Logistikken rundt Grenserittet er alltid en utfordring. Start i Strømstad og avslutning i Halden byr på
særegne utfordringer. Arrangørens tilbud om busstransport tilbake til Strømstad er dyrt og tar lang
tid. Sist jeg forsøkte den løsningen tok selve bussturen tre kvarter, men det tok en og en halv time
lenger før syklene ankom. Totalt sett en ganske dårlig løsning. Ved hjelp av en venn som også skulle
sykle rittet kunne logistikken løses med to biler med hvert sitt sykkelstativ for to sykler. En bil kunne
dermed parkeres i Halden, mens den andre ble kjørt til Strømstad. Når rittet vel var over samlet gikk
turen tilbake til Strømstad for å hente bil. Klok av skade ble avreise til rittet lagt tidligere på
morgenen enn i forbindelse med de forrige rittene. Også denne gangen var trafikksituasjonen inn
mot Strømstad kaotisk. Mange løser dette ved å hoppe av langs veien et stykke før de kommer inn til
byen, men selv om denne løsningen betyr færre biler i bykjernen, gjorde alle som stoppet for å
parkere og som krysset veien at trafikkflyten ble dårlig.
Logistikken rundt henting av startnummer var upåklagelig og foruten de vanlige tiradene av vrøvl og
babbel fra speaker, forløp starten uten nevneverdige problemer.
Løypa var overraskende tørr og det gjorde at mange syklet i teknisk krevende bakkepartier hvor litt
gjørme ville gjort at de måtte gå av sykkelen. Det betød en ekstrabelastning på drivverket i en kritisk
fase hvor man typisk leter etter et lettere gir. Etter 28 kilometer fikk mitt kjede nok og røk tvers av.
Det var selvfølgelig dumt ikke å ha tatt med kjedelås, særlig tatt i betraktning at valget jeg da sto
overfor var enten å trille 8 kilometer tilbake til forrige servicestasjon, eller å forøke å komme seg 9
kilometer frem til neste servicestasjon. Det ble sparkesykkel fremover i løypa. Oppover og på flatene
ble det rimelig dårlig fremdrift. Heldigvis kom jeg fremt til en uoffisiell servicestasjon i bunn av
prestebakkene. Der fikk jeg satt på en kjedelås og hadde på ny fremdrift ved hjelp av pedalene.
Servicefolkene kunne melde at det var mange som var ute for det samme problemet og det var også
åpenbart ut i fra kjedene som enkelte steder lå igjen langs løypa. Det ble imidlertid tydelig at mine
kjedeproblemer ikke skyldtes et dårlig ledd, men var symptomatisk for hele kjedets tilstand. Frem om
60 kilometersmerket merket jeg på nytt svakhetstegn og kjedet røk heldigvis ikke av før jeg kunne se
servicestasjonen på Kula. Der fikk jeg på nytt lappet kjedet som nå begynte å bli rimelig kort fordi
hver reparasjon innebar at et par ledd måtte kuttes. På den annen side var det en viss trøst i dette
andre havariet: Selv om jeg hadde hatt med meg en kjedelås ville den ikke være tilstrekkelig til å løse
mine kjedeproblemer. Totalt sett ble det en time med sparkesykkel og det påvirket naturlig nok
sluttiden.
Takket være en anstendig tid fra Raumerrittet i 2011 ble jeg seedet i pulje 11 i Grenserittet. Det var
selvfølgelig en stor fordel å ha noen å få heng på i de lettere partiene, men den store fordelen var at
det som var godt seedet hadde bedre tekniske ferdigheter. De kjørte bedre i utforbakkene og hadde
større disiplin de gangen det var tilløp til sykling i felt. Totalt ga dette en tryggere opplevelse. Jeg
kjente at formen var god og det var derfor ekstra bittert å få tekniske problemer. Kom meg til slutt til
Halden på rett under 4 timer, som etter forholdene må anses brukbart.