Ikke helt overraskende sykler man altså rundt Enebakk. Det har vært og er fremdeles et populært ritt for syklister i Oslo og omegn – selv om interessen ikke er like stor som for noen år siden. Arrangementet er bra, men noen ting har blitt påpekt som sikkerhetsrisikoer. Puljer med antatt sterkere syklister har startet kort tid etter antatt svakere syklister. Det har medført at en pulje med syklister på kanskje opptil 40 ryttere skal passere en tilsvarende stor pulje underveis i rittet – på en trafikkert vei. Det skaper fort farlige situasjoner. Jeg innbiller meg at dette også var tilfellet i årets utgave av Enebakk rundt, men jeg skal ikke si det sikkert. Uansett, så er det ganske lettkjørte drøyt 80 km tidlig i sesongen. Enebakk rundt kan derfor anbefales for den som vil komme i gang med rittsesongen på en fin måte.
Årets utgave ble en på mange måter minnerik utgave. Egentlig vil jeg vel helst glemme den fortest mulig, men det går liksom ikke. Jeg har en tendens til å bli fort kald, særlig da på fingre og tær. Ettersom det var meldt både regn og kaldt, visste jeg hvor det bar før rittet startet. Den følelsen ble forsterket da det begynte å sludde etter få kilometer. Dessverre hadde jeg for dårlig regnjakke som var for kort. Det gjorde at jakken ikke dekket over hanskene. Resultatet var at det rant vann fra jakken og ned i hanskene. Urutinert! Det var jo ikke akkurat slik at mine plager med kulde forsvant selv om jeg syklet dette rittet. Dermed ble dette en ufyselig kald affære. Etter ca. 30 km var jeg så kald at jeg måtte slippe feltet og stoppe langs veien. Heldigvis hadde jeg tatt med ekstra hansker. Problemet da jeg stoppet var at jeg var så kald at jeg hadde store problemer med å få byttet hanskene. Ifølge Strava brukte jeg 8 minutter på dette stoppet. Den tiden brukte jeg på å få av meg hansker og så få på meg de andre. Ikke lynhurtig med andre ord.
Heldigvis roet regnet seg etter dette. Hanskene ble våte de også, og kulden forsvant ikke fra kroppen. De siste milene ble derfor preget av hakking av tenner og komme i mål på rimelig vis. Det kom en gruppe bakfra som jeg hektet meg på og fikk drahjelp inn til mål. Sluttiden tror jeg ble drøy 2.48, et godt stykke etter målsettingen om å komme under 2.20. Vel i mål fikk jeg hjelp til å ta på ketchup på pølsa, og vel hjemme måtte kona ta av meg alt tøy. Sykkelritt har vært gøyere enn det var i årets Enebakk Rundt, kan man si.