Tredje og siste ritt i terregcuppen ble avholdt lørdag 30. juni. Rittet går med start og mål på Skeikampen i Gausdal. Dette var en fin anledning til å invitere med seg hele familien på helgetur. Vi kjørte oppover på fredag med 1 sykkel på taket og 3 på hengerfeste. Far syklet ritt mens mor og barna syklet tur på fjellet.
Bukkerittet er 68 km langt og går stort sett over tregrensen på ca 65/35 grusvei og sti. Været på rittdagen var ikke det beste med overskyet og yr i luften. Mye regn i forkant av rittet hadde også gjort løypetrasseen relativt våt. Etter to ritt og mye trening på forsommeren var jeg nå i toppform og målsetningen var å komme i mål på under 4 timer. Treg som vanlig ende jeg bakerst i mitt startfelt. Rittet er relativt langt og teknisk så tempoet i feltet var veldig rolig i starten. Jeg lå en stund langt bak inntil jeg følte dette gikk litt vel rolig så jeg begynte å jobbe meg framover i feltet. Første del av rittet går for det meste oppover på grus før det knekker opp til høyre opp en sti som går jevnt å trutt oppover. Her ble det som vanlig litt køsykling, men egentlig ikke noe problem da de fleste klarte å sykle det meste av stien. Problemene oppstår gjerne når nivåforskjellen på de tekniske ferdighetene er så stor at noen klare å sykle, mens andre må gå. Da er det vanskelig å få noe flyt på stipartiene. Etter endt oppoversti må det jo som man sier gå ned igjen, og her på nydelig lettsyklet flytsti. Videre går det på grus et kort stykke før det igjen bærer av gårde på flott sti. Slik gikk det slag i slag et stykke hvor man ofte sykler alene eller i gruppe med tre fire andre syklister. Ved løypas toppunkt endte jeg i en gruppe som prøvde å få til et samarbeid, noe som fungerte til en hvis grad.
Inn på neste stiparti tok vi igjen en gruppe på ca 10 ryttere i et gjørmeområde. Her var jeg heldig og klarte og karre meg igjennom med lit kreativt linjevalg, mens de fleste andre måtte av sykkelen. En av dem jeg hadde ligget sammen med på grusen før gjørmepartet var ikke like heldig og måtte av sykkelen med punktering. Ut på neste grusparti ble jeg tatt igjen av et par stykker som klarte å knote det skikkelig til inn på neste stipari. Sliten som jeg var ble det vel litt oppgitt banning her. Etter ca 45 km kom vi ut på et nytt grusparti. Her la jeg meg i ryggen på en kar som ble formanet av en større gruppe med bekjente om å henge seg på. Han ristet på hode og sa det var sluttkjørt. Jeg prøvde da å støte meg opp og henge meg på den større gruppen men kjente det begynte å lugge med krampetendenser i begge lårene. Da var det bare å roe ned og sykle sammen med han andre med bedre selvinnsikt. Etter et par kilometer hadde de jeg lå sammen med sluppet og jeg lå helt alene i en periode. I neste stiparti prøvde jeg å forsere et gjørmehull noe som resulterte i at jeg tok i litt for mye og i tilegg måtte jeg av sykkelen. Da slo krampa til for alvor og jeg tror aldri jeg har vært borti noe liknende. Bena kjentes ut som to stive stokker med kramper fra ankler til hofteledd. Måtte prøve å gå med stive ben noen meter før jeg innså at nå må intensiteten betraktelig ned. Syklet da rolig videre og ble tatt igjen av en to tre stykker før det etter hvert begynte og løsne litt og jeg kunne trykke til litt mer etter hvert. På slutten av rittet lå jeg mye helt alene og det begynte også å regne kraftigere. Siste biten inn til mål gikk på til dels veldig gjørmete stier som er vanskelig å sykle på. At man på dette tidspunktet i tillegg er relativt sliten hjelper ikke akkurat på.
Kom meg omsider i mål på 4.10 noe som er akseptabelt. Nr 29 i min startpulje og jeg har aldri vært så nær teten. I min aldersklasse endte jeg på 62 plass av ca 110 startende. Ok på et krevende ritt som dette. Snittpulsen endte på 156 slag Mao lav sone 3.
Dette var siste rittet i Terrengcuppen. Her endte jeg på 12 plass av 19 stykker som klarte å gjennomføre alle rittene.
Dette er det beste rittet jeg noen gang har vært med på og kan anbefales på det varmeste