GravelBirken er et nytt konsept for i år, noe som er veldig smart av arrangørene for å dytte litt liv og nyskaping i dette legendariske terrengsykkelrittet. Man kunne velge to ulike distanser på gravelsykkel, enten 100 eller 200 km. Jeg som representerer UiO sitt sykkellag, hadde kun et alternativ og det var den lengste distansen (selvfølgelig).
Startskuddet gikk kl.06.00 i heldigvis oppholdsvær med ca. 150 mann og 8 kvinner til start. Arrangørene mente at det skulle være en følgebil som skulle la alle ryttere rulle ut i et fellestempo, det ble klart fra første sving at denne følgebilen glemte å møte opp fordi tempoet ble skrudd opp rett fra start. Deltagere delte seg og gruppene samlet seg for å sette en fart som skulle bære dem frem gjennom en lang dag på sykkelsetet. Undertegnede fulgte tett på hjulene til gruppen som formerte seg foran, men da 6-7 stykker gikk i brudd etter 10 km var det ganske åpenbart at det ikke skal følges etter. Gruppa var på ca. 10 stk hvor vi jobbet greit sammen selv om undertegnede sine antall sekunder fremst i gruppa varte BETYDELIG kortere enn noen andre sine. Jeg tenker at man må spille litt på taktikk også. Løypa besto av rask grus (Nordmarka grus) grovere grus, traktorveier, asfaltveier og ikke minst gode stipartier som skulle utfordre de fleste sine egenskaper på sykkel. I løpet av rittet så samlet vi ca. 2700 høydemeter slik at det ikke var helt flatt heller og den Rosinbakken som alle har nevnt til meg før rittet var en utfordring som er vanskelig å glemme.
Likevel etter ca. 98 km var det tid for første matstasjon for påfyll av flasker og ryggsekk. Dagens strategi var ca. 100 g med karbohydrat i timen noe som gikk noenlunde greit etter planen. Pulverblanding i mistenksomme zip-lock poser ble helt inn i flaskene og de fine frivillige fylte på uten å etterspørre om det er lovlige stoffer man blander i disse drikkene. Dette stoppet var meget viktig for selv om det ikke var alle i gruppa som ønsket et stopp så var det et par i gruppa som ville stanse sammen for å kjøre sammen videre. Samtidig så kom regnet, som meldt, men samtidig uventet. Det å ligge på hjul resten av rittet ble til en sølefest av et nytt nivå. Så mye gjørme har jeg sjeldent bært verken på sykkel, ansikt eller klær, men det skulle kjøres videre, og enda hardere.
Mil etter mil kjempet vi gjennom regnet først i en gruppe på tre og etter hvert med to og det var fint for å holde moralen oppe, for når det pøsregner og enhver slurk av vann er etterfulgt av sand som knaser mellom tenna så er det fint å dele dette med en annen som kjenner det like godt som deg.
Etter ca. 17 mil så kom vi oss inn i den vanlige Birkebeinertraseen med hundrevis av andre syklister. Veldig motiverende å kunne suse forbi og kjenne at det er fordeler med gravelsykkel fremfor disse hard-tail variantene. Likevel skulle litt uhell slå ut, for rundt et humpete parti klarte undertegnede å miste kjedet som førte til en liten stopp. Ikke noe bigdeal å oppleve kun dette i løpet av 200 km.
Til slutt så skulle Balettbakken bekjempes med sviende og skrikende bremser og da var GravelBirken 200 gjennomført med en tid på 8.03.11.
Vinnertiden var på 5.40.00 noe som er mektig imponerende og motiverende. Det gledes til neste år allerede.
Takk for meg
Mikas Glatkauskas