Værgudene var nådige også med årets ritt. Det er nesten så man begynner å regne med at været holder seg bra, men bare nesten. Husker fremdeles et par ritt med bitende kulde. Utfordringen med å stadig forsøke å sykle fortere er at man også ender med å starte stadig tidligere på morgenen. Jeg endte med å stå opp nesten før jeg la meg og var heldig iår som ifjor at min gode svoger sørget for transport til Rena. Dessverre holdt han meg ikke med selskap iår så jeg måtte sykle alene, noe som kanskje bidro til at jeg var litt dårligere til å drive meg selv hardt. Det skal dog sies at den strukturerte treningsinnsatsen hadde vært laber i forkant så selv om jeg håpet å slå tiden fra ifjor på 3:16 så var det ikke reelt (donít believe in miracles - rely on them.). Det viste seg imidlertid relativt fort at klokka gikk veldig fort og at det tidvis var lite å kjøre med og tidvis få å kjøre sammen med.
Jeg var aldri redd for å ikke klare merket, men skjønte vel at det nok var bedre å komme inn på en grei tid enn å tape det meste på å forsøke å slå fjorårets tid.
Sykkelen fungerte utmerket og det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på annet enn at han oppå burde ha gjort mer innsats i forkant.
Tiden endte med 3:21 så er det bare å finne frem motivasjonen igjen for å trene for påmeldingen for neste år er jo nesten før man rekker å komme i mål.