Ultrabirken 2013
Da var det tid for årets siste og mest forhatte ritt. Eller rettere sakt alt utenom selve syklingen er helt feil.
- Start og mål på vidt forskjellige steder
- Man må stå opp kl 4 på natten (hvis man ikke vil sove i gymsal)
- Rittet går på feil tid av året. (som regel har jeg en formtopp ila juni. Så kommer sommerferien hvor man skal prøve å slappe av med Ultrabirken spøkelse hengende over seg. Stiller da alltid til start i mye dårligere form en jeg er tidligere på året)
Ok nok klaging det er faktisk valgfritt og stille til start. Det som frister meg er den ultimate manndomsprøven for terrengsyklister og medlemskapet i den lille gruppen som gjennomfører dette rittet.
I år hadde det vert veldig lite nedbør og det ble sakt at det var veldig tørre og fine forhold på fjellet. Løypen for året var lagt om og årets slagord for rittet var raskest mulig til fjells. Det vil si at man gjør unna det lengste gruspartiet på ca. 5 mil i starten før man begynner på de flotte fjellstiene. Totalt sett er løypa 12.5 mil og 2500 høydemeter hvor 40 % er på sti og man skal over flere fjell/ås topper. Starten gikk som vanlig fra Rena kl 8 hvor man blir seedet i tre grupper, men alle starter til samme tid. I år stilte jeg i gruppe 2, en gruppe opp fra i fjor PGA fjorårets seeding hvor jeg plasserte meg midt på resultatlista. Det 500-600 mans store feltet syklet av gåre i relativt rolig tempo og etter en mil med flatt terreng kunne man fortsatt se teten i feltet fra min posisjon. I et så stort felt er det fort gjort at det oppstår noen farlige situasjoner og det ble tendenser til bråstopp et par tre ganger uten at noen sammenstøt oppsto, men det var på nære nippen flere ganger. Etter de første bakkene sprakk feltet opp og det dannet seg mindre grupper. Etter gåpartiet på den ordinære birkentrasseen hang jeg meg på en kar og vi prøvde å ta igjen en gruppe foran oss uten å lykkes. En fra gruppen foran som var teamkompis med han foran meg slapp seg ned til oss, og etterhvert kom flere opp bakfra og vi ble en 8-10 mans gruppe. Dette gikk greit og radig unna helt inntil det skjedde noe med en av teamkompisene foran meg som gjorde at hele feltet bak måtte panikkbremse. Jeg lå som nummer tre og klarte meg fint men kjente at han bak meg strøk venstrearmen min med sitt styre. I neste øyeblikk hører jeg låste sykkelhjul skrense og at det smeller bak meg. Jeg snur meg og ser to tre karer som ligger strødd utover grusen. Vi andre roer ned for å høre at det går bra før vi gasser på videre. Jeg ser at jeg til stadighet ligger på litt for høy puls i forhold til det jeg tror jeg kan tåle på et så langt ritt, men tenker at hvis jeg slipper gruppa nå vil jeg tape veldig mye som jeg helt klart ikke klarer å ta igjen senere i rittet. Da GPS en viser nærmere 5 mil og første stiparti er rett rundt hjørne slipper jeg gruppa mi i en bakke da det ikke er noe og hente på og ligge og dra sammen på sti samtidig som jeg prøver og spare litt på kreftene. Inn på første stiparti kjenne jeg det begynner og murre litt i krampetendensene i det en låret når jeg tråkker til ekstra for å forsere n teknisk kneik. Jeg tenker at dette ikke er bra da vi ikke en gang er halvveis i rittet og alle de tunge stipartiene ligger foran oss. Jeg roer veldig ned så lenge det går oppover og kjenner at jeg ikke har noe annet valg da jeg er relativt tom for krefter. Jeg blir passert av veldig mange men holder bare mitt eget tempo. Nedover på stiene derimot holder jeg godt driv og tar igjen noen av de som tidligere har passet. Krampetendensene i låret kjenner jeg ikke stort mer til men de flytter seg ned i leggen de gangene jeg strekker meg opp på tærne ved av og påstigning av sykkelen. Ferden gikk nå videre på fantastiske fjellstier. Været holdt seg stabilt fint og de var utrolige tørre forhold og jeg hadde også tid til å nyte utsikten. Man sliter seg opp til nok en topp og svinger seg ned igjen på andre siden med et brett smil om munnen. Feltet er nå så utstrukket at det sjelden oppstår køsykling. Etter ca. 10 mil og nedover på en ganske teknisk sti står det en mann og vifter med hendene og ber meg roe ned. Under han nede i et søkk i stien ligger det en kar i fosterstilling. Han ligger helt urørlig og det er vanskelig og se om han er bevist eller ikke. Antageligvis har han vert utsatt for et uhell og gått over styret. Etter hvert kommer det flere til og vi begynner å diskutere hva vi skal gjøre. Heldigvis begynner mannen så smått og røre på seg og vi får kontakt med han. Han påstår at det går bra og ber oss sykle videre. Vi avventer litt men han kommer seg etter hvert opp i sittende stiling og insisterer på at vi kan sykle vider. Jeg kaster meg på sykkelen med ettertanke om at det er utrolig fort gjort og havne i en tilsvarende situasjon når man er sliten samtidig som man må hold drivet oppe og ta non sjanser her og der. Sakte men sikkert begynner vi å nærme oss mål. Vi rutes ned fra fjellet inn på en skogsti og videre nedover en slalåmbakke. Her blir jeg tatt igjen av to stykker. Det er ganske irriterende og det verste er at en har samme type sykkel som meg. Så her var det ingen ting å skylde på. Han forsvinner nedover men jeg klarer å henge mg på han andre. Etter slalåmbakken sykler vi videre på en grssbelagt skiløypetrase med en smal jordsti i midten. Jeg kommer til et parti hvor det går relativt slakt nedover men klare allikevel og knote det til og kjører forhjulet inn i en stein som ligger halvveis gjemt i gresset. Sliten og ukoordinert som jeg er etter 12 mil roterer jeg sakte men sikkert over styret. Jeg tenker pokker heller men ser at landingen vil bli myk i gresset. Det som derimot skjer er at jeg treffer en stor stein med hjelmen og får en kraftig kompresjon gjennom nakken. Det første jeg tenker er at dett sammenstøtet var i overkant hardt og blir litt engstelig. Jeg kjenner at jeg blir litt små kvalm og svimmel samt at jeg ikke ser helt klart mere. Jeg kommer meg opp og begynner å traske videre på ustøe ben og må innrømme at jeg er litt småbekymret. Etter en stund prøver jeg og sykle og det går for så vidt greit men jeg har fortsatt tåkesyn og dårlig balanse. Jeg blir passert av en tre fire stykker og i et stikryss bom girer jeg kraftig og må av sykkelen. Her blir jeg tatt igjen av nok en konkurrent men lar han bare passere. Han forsvinn ut av syne men etter en stund ser jeg han på et rettstrekke en 200-300 meter foran meg. Jeg jobber meg sakt men sikkert opp igjen til han og ned balettbakken ligger vi side om side. Etter dett går det opp en liten kneik hvo jeg legger han bak meg. Herfra går det for det mest nedover og jeg kommer i mål en noe omtåket. Det er ikke ofte jeg oppsøker leg men denne gangen tenkte jeg det var best. Etter mye om og menn ble jeg erklært frisk.
Jeg kom i mål på 7.27 og endte sånn ca. midt i klynga både totalt og i min aldersklasse. Jeg syklet ca. 1.30 raskere en i fjor, men da var også løpa vesentlig tørrere og raskere en i fjor. De flest andre syklet fra en halv til en time raskere en året før. Jeg er velig imponert over nivået til de som stiller til start på dette rittet. De er både veldig gode teknisk samt at de har en utrolig kapasitet. Jeg så karer på godt over 50 år som syklet opp de mest teknisk bakkene selv etter 8-10 mil på sykkelsetet. Jeg ser på meg selv som en med relativt god teknikk men hadde hverken ork eller sjangs til å sykle opp noen av disse kneikene etter flere timer med høy puls.
På turen mistet jeg et par Oakley Jawbone til 2000,- Det var egentlig selvforskyldt da jegikke tok meg tid til og stopp men satset på at jeg fikk plassert dem i lommen på sykkeltrøya i fart. 2000,- for 2 min dårligere tid er dyre 2 min. Hvis noen går rundt i fjellheimen mellom Rena og Lillehammer og finner et par røde jawbone med gule glass så ta kontakt.
Da jeg endelig kommer hjem igjen og skal ta ut kontaktlinsene oppdager jeg at den ene mangler. Denne datt antageligvis ut under klønefallet mitt og må nok ta skylden for en del av tåkesynet.
Hurra for en fin dag på fjellet. Stiller jeg til nest år? Har egentlig ikke bestemt meg enda, men er litt mett på ritt nå så neste år blir det muligens å nyte livet som ren stisyklist.