Likevel syns jeg ikke kroppen var helt der den skulle være når Birken nærmet seg, og jeg usikker på om dette var Birkenåret, men jeg måtte jo prøve, tenk om jeg hadde dagen likevel og kroppen var i bedre form enn jeg følte!
Jeg stilte nå i alle fall til start, fortsatt med et håp om at kanskje, hvis jeg bare hadde dagen, så skulle det gå greit, men allerede ved Skramstadætra så jeg at tiden var dårligere enn noen gang. Det var altså ikke året for rekorder og jeg justerte målet til å gjennomføre uten å bry meg om tid. Med et lite skudd for baugen og surt og vått vær syklet jeg fra matstasjon til matstasjon og gledet jeg meg bare til å være fremme. Det er ikke alltid det går som man ønsker, men jeg stilte og jeg fullførte og så er det nye muligheter et annet år.