Rapport fra min 14 Birkebeiner på sykkel på rad :-)

Min 14 Birk på rad stod for tur og jeg hadde derfor litt blandede følelser i forkant da værmeldingen flittig ble studert den siste uken fram mot start lørdag morgen.

Skal vi igjen få oppleve årets gjørmeritt ??, slik som de 3 siste årene, eller skal vi i år få en mer "behagelig" reise over fjellet ?

Lørdagen kom og jeg stod tidlig opp for å sjekke været på Lillehammer fra mitt hotellvindu. Joda det så ikke så værst ut faktisk.

Her var det å komme seg ned i spisesalen for en bedre frokost før turen ned til buss og trailer stod på programmet.

Bussturen til Rena ble en mye bedre opplevelse enn de 3 foregående årene, været så nemlig ut til å bli bedre og bedre jo nærmere Rena vi kom.

Ved start hadde solen kommet gjennom såvidt det var, og det så ut til at ihvertfall starten skulle bli regnfri. Starten gikk, og jeg gikk som vanlig ut i mitt eget tempo, uten tanke eller bekymring rundt andres tilstedeværelse.

Etter å ha hatt dårlig tid til trening gjennom vinter-vår og sommer så var jeg selvføleglig spent på hvordan dette ville gå, men med 13 foregående starter så visste jeg jo hva som ventet meg.

Opp til Skramstad gikk det bra, kroppen fungerte enda bra, det er viktig å drikke jevnt og trutt i tillegg til at jeg også kvelden før inntok drikke for å fylle på lagrene.
Jeg bruker alltid god tid på matstasjonene og fikk i meg den nødvendige næring og fyller alltid opp slik at drikkeflaskene er fulle til enhver tid om det lar seg gjøre.

Videre fra Skramstad gikk det videre inn i skogspartiene, gåpartiene og plustelig var Bringebu passert. Videre mot Bjønnåsen og tidligere hyttenaboer som skrek seg hese langs elva, forbi Øyungen og videre til Kvarstad. Og fremdeles var ikke krampen kommet ?? Besynderlig, eller var det egentlig det ?

Mat og drikke ble igjen fortært på Kvarstad før jeg begynte på klatringen opp mot toppen. Rosinbakken som jeg ikke synes er særlig tøff egentlig ble forsert i jevnt tempo, de værste bakkene er faktisk de lange og seige opp mot Elgåsen synes jeg.

Vel fremme på Elgåsen og ned mot Sjusjøen, og krampa var fremdeles fraværende. Hva skyldes så dette tenkte jeg, jeg hadde knapt 30 mil i beina i forkant av rittet, så dette lovet jo bra.

Sjusjøen ble passert, og da var det bare "plankekjøring" ned mot Haakonshall. :-) Og jeg ble litt overmodig og kjente at jeg hadde masse krefter igjen, og tråkket derfor ekstra til. Der kom en liten kjenning i høyre lår, her var det best å roe ned for å "safe" seg inn mot mål.

Tiden jeg bruker på Birken er aldri noe mål for meg, det viktigste er å komme hel i mål. Og da en tidligere kollega som hadde startet 15 min før meg satt i målområdet, så tenkte jeg at han hadde knuste meg tidsmessig da han hadde nærmere 200 mil som grunnlag foran årets ritt.

Da tiden min ble et faktum 5,17,16 så ble han noe stram i maska da han sa. Du har slått meg med 40 sekunder, hvordan er det egentlig mulig fulgte han opp med :-) Jaja, ikke vet jeg, jeg har det bare morro på sykkelen, og kanskje jeg til neste år skal prioritere slik at jeg kan få flere mil på setet i forkant. Jeg har fra før av en rekord på rundt 4 timer blank, så det må da være mulig å straffe den tiden med litt ekstra innsats.?

Oppsummering: Fint vær, hyggelige mennesker underveis. Og sist men ikke minst en fin fysisk opplevelse som for meg er årets høydepunkt.
Jeg er nok også å finne på neste års startstrek, om helsa tillater det.
Og takk til arrangøren for alt som klaffet :-) og det var faktisk alt under årets ritt !!