Birkebeinerrittet bærer preg av at organisasjonen som står bak har lang erfaring og et velsmurt
maskineri. De har opplagt en sterk merkevare. Det gjør det vanskelig å velge andre arrangement
fremfor Birken selv om det på mange måter er mindre morsomt å delta på Birken enn andre
sammenlignbare ritt.
På grunn av sykdomsforfall hos de som jeg hadde planlagt å delta sammen med, måtte det bli et
soloopplegg dette året. Det som fremsto som det enkleste og billigste alternativet var buss tidlig om
morgenen fra Operaen til Rena, med sykkelen i en lastebil som fulgte etter. Bussturen til Rena gikk
knirkefritt og syklene var raskt fremme slik at jeg hadde god tid til å hente startnummer og varme
opp. For en gangs skyld var det oppholdsvær i Østerdalen. Uten at det er noen verdi som empiri,
virker det ut i fra min erfaring som om det er betydelig større sjanse for bra vær den første helgen i
august (da Grenserittet arrangeres) enn to uker etter da Birkebeinerrittet går. Jeg var tidlig ut til slusa
til start og klarte derfor å finne meg en plass helt først i feltet. Det viste seg å være lurt. Plasseringen
gjorde at jeg ikke trengte å foreta så mange forbikjøringer i raske partiene og at jeg så færre uhell
mens det var tett i feltet.
Mitt beste seedingsgrunnlag, Raumerrittet i 2011, som lå til grunn for min startpulje i Grenserittet,
ble ikke tatt hensyn av Birkebeinerrittet. Av en eller annen grunn var Raumerrittet seedingsritt for
Birken i 2010 og 2012, men altså ikke i 2011. Grunnlaget for min starttid i Birkebeinerrittet var derfor
resultatet fra årets Grenseritt. Under det rittet røk kjedet, og jeg brukte en time på å kjøre
'sparkesykkel'. Utgangspunktet var ikke det beste og jeg hadde derfor ikke de største forhåpninger
om et godt resultat. Tidtakingen viste imidlertid at jeg holdt god fart til Skramstad (litt raskere enn
skjema for merke), men at farten dabbet av etter dette. Det skyldes minst to ting, for det første ble
det ganske glissent av andre syklister som kunne gi drahjelp, for det andre påvirket det nok
motivasjonen at jeg ikke var klar over at merkekravet kunne være innenfor rekkevidde. I de raske
partiene ned fra Elgåsen fikk jeg heng på en gruppe som holdt god fart og det bidro til at jeg tok in
noen minutter sammenlignet med merkekravet.
Da jeg kom til ballettbakken merket jeg noen av konsekvensene av at det var ryttere med ulike
tekniske ferdighetsnivåer som lå foran i løypa. Det virket som om samtlige som var foran lå godt på
bremsen og la seg ut i vifteformasjon. Det var ikke det lurt når jeg kom bakfra i god fart og hadde et
presserende behov for å komme forbi. Når jeg først hadde fått marsjfart i løsgrusen var det vanskelig
å bremse ned til den farten som andre synes var passe. Men jeg snek meg forbi på venstre kant og
kom meg til mål.
Tiden på 3:48 ble ny bestetid for meg og selv om jeg bare var 4 minutter og 9 sekunder unna merke,
var jeg nogen lunde fornøyd. Uansett vil dette resultatet danne grunnlag for en seeding som kan gi
meg en enklere tur over fjellet neste år.