Rapport Birken 2012 - Kjell

I år fikk vi ordnet transport på en grei måte; en fersk student på
Lillehammer møtte oss i Hamar og kjørte oss til Rena før han
returnerte med bilen til Lillehammer. Unngikk å parkere på jordet og.

Kvelden på Rena ble svært regnfull og utelivet begrenset seg sterkt på
alle måter. Følelsen for neste dag var omtrent på frysepunktet, dette
har vi opplevd før :(

Innkvartering var imidlertid god, kun 3 mann på rommet og med pulje 46
på brystet hadde jeg god tid til frokost. Kanskje litt for god tid.
Men konstaterte at det var oppholdsvær. Det er bra!
At det var overskyet er bare fint, da blir det ikke for varmt å sykle.

Opp til Skramstad var det bare å søke etter en rytme, det gikk kanskje
litt sent - men det er langt igjen.
Ned til Bringbu var det like humpete som sist, men oppholdsvær og
i gåpartet var det mulig å sykle store deler som i fjor var en
gjørmesjø. Nå kan hovmod fort stå for fall, men det unngikk jeg såvidt
da en annen ivrig syklist foran plutselig valgte å hoppe av. Med bena
i pedalene og noen cm mellom hans bakhjul og mitt forhjul kjennes jo
et visst adrenalinkick og det var bare å glede seg over landingen som
skjedde på foretrukken måte. Om men med litt strekk i låret.

På flatene syklet jeg vekselvis med syklister jeg begynte å kjenne
igjen, men det ble ikke noen plan over det eller rulling.
Så det ble til å ta den hjelpen og motivasjonen man fant.

Rosinbakken var lang, mange gikk mellom 1600 - 1200 meter igjen
og det var ikke snakk om å spise noen rosiner for min del;
de smaker for sterkt for en svekling!

Videre opp til Storåsen er for meg den store bøygen og det var ikke
lett. Så et tråkk om gangen ble løsningen. En ivrig brudgom suste
forbi på sin 1960-modell av en damesykkel til stor applaus så troen på
en god tid var litt liten. Godt å få kjøre nedover, bare for å grue
seg til gruspartiet ned mot Sjøsætervegen.
Det var godt skiltet for farer og slikt nedover, men det hjalp
dessverre ikke for krampene i lårene som ventet i det nederste
vaskebrettet før asfalten. Så da var det bare å finne fram en gel og
drikke og la bena gå rundt uten særlige utfordringer.
"Neppe noen rekord" summet i hodet, men ved ethvert forsøk fortalte
lårene hva de syntes og satte tempoet selv. Rart at ikke over 100 mil
på landeveissykel hjalp mer. Nuvel.
Det var bare å finne en rytme og sikte på målet.
Etterhvert gjorde det i alle fall ikke vondt og en venns erfaringer
fra fjoråret med diverse problemer med å entre sykkelen igjen etter
kramper var i alle fall unngått. Bare fortsette, rolig altså.

Medisinen over var om ikke effektiv så god nok. Kom i mål på 4:13 og
dermed 12 minutter raskere enn i fjor. Men uten regn så plasseringen i
gruppa var heller dårligere. Kanskje alle andre bare blir sprekere?