Kinesiske journalister, sensur og ytringsfrihet

Ytringsfrihet er grunnlovsfesta i Kina, men den er likevel ikke reell.

Foto: Torstein S. Throndsen

I praksis er ytringsfriheten underordna fire prinsipper om opprettholdelsen av sosialismen og folkets demokratiske diktatur, samt at kommunistpartiet skal lede Kina og at Kina skal styres etter marxist-leninistisk ideologi. Antakelig skyl-des dette forholdet mellom grunnlov og praksis noe så enkelt som at ytringsfrihet er uforenelig med en ettpartistat. Men, dagens Kina er avhengig av informasjonsflyt. Fortsatt økonomisk utvikling, konkurransedyktig forskning, kulturindustri og utdanning forutsetter tilgang på informasjon. For kinesiske myndigheter er det et dilemma hvordan de på samme tid skal sikre nødvendig informasjonsflyt og ivareta det politiske systemets kontrollbehov.

 

 

Dette dilemmaet har ført til en kontinuerlig dragkamp om grensene for hva kinesiske medier kan publisere. Innenfor mediene har en del journalister redefinert sin egen rolle fra å være talerør for partiet, til å ville kommunisere kritiske perspektiver og undersøkende reportasjer til offentligheten. Kritiske og undersøkende journalister har gjort at mange flere – også grasrotas – stemmer kommer til uttrykk. Utbredelsen av Internett er en annen viktig faktor i dragkampen om offentlighetens grenser. Nå er det 564 millioner nettbrukere i Kina, og mange deltar aktivt i debatter og meningsutvekslinger gjennom egne mikroblogger (fungerer omtrent som Twitter).

 

Både tradisjonelle og nye medier har bidratt til synliggjøring av konflikter, motsetninger og ulike meninger i det kinesiske samfunnet, men alle problemorienterte diskusjoner begrenses av et kontrollapparat som også har vokst seg større de siste årene. I januar i år var det demonstrasjoner mot sensur, etter at nyttårshilsenen til den progressive sør-kinesiske avisa Southern Weekly (Nanfang Zhoumo) ble bytta ut med en propagandatekst. Ei gruppe redaktører hadde skrevet en lederartikkel som uttrykte deres drøm om at den kinesiske grunnloven skulle bli respektert. Etter flere runder med tilpasninger til propagandadepartementets krav, så endte det med at hele teksten ble fjerna. Erstatningen var skrevet av de lokale propagandamyndighetene og hyllet kommunistpartiets prestasjoner.

 

Det virkelig uvanlige med denne hendelsen var måten journalistene reagerte på. De forlot avisredaksjonen, streiket, og de publiserte en mikroblogg der de fortalte sin side av historien. Dette ble opptakten til en storm av reaksjoner på nettet, og folk demonstrerte også utenfor lokalene til avisa.

 

Demonstrasjonene, diskusjonene og de mange støtte-erklæringene til journalistene synliggjorde at sensur oppleves som problematisk, irriterende og be-grensende. Journalistenes protester retta søkelys mot sensur og mediekontroll både for en kinesisk og en internasjonal offentlighet. Mange håper at det nye kinesiske lederskapet skal være mer liberalt i ytringsfri-hetsspørsmål, men til nå har kinesiske myndigheter alltid vurdert behovet for informasjonskontroll som viktigere enn andre hensyn.

Av Postdoktor Elin Sæther
Publisert 8. apr. 2013 19:00 - Sist endret 12. apr. 2013 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere