Men hva med oss? – ny som masterstudent i Samfunnsgeografi ved UIO

De fleste av oss som begynner på masterstudiet på Samfunnsgeografi har allerede fullført 3 år på bachelor ved UIO. Selv om en del kommer fra ulike områdestudier heller enn ren bachelor i samfunnsgeografi, har de da hatt minimum 80 poeng i faget og kjenner universitetet relativt godt. Introduksjonen til masterstudiet er et enkelt introduksjonsseminar som i første omgang handler om at tiden tikker og en prosjektskisse for masteroppgaven skal ligge på studiekonsulentens pult om rundt halvannen måned. Hjelp, tenker mange, og vi kaster oss rundt for å høre om hvilke prosjekter som pågår, mulige veiledere, og går i tenkeboksen for å finne et interessant og spennende tema. Men hva med dem som har dette som det aller første møte med samfunnsgeografi i Oslo?

Med bakgrunn fra andre universiteter

Samfunnsgeografen møter fire studenter som alle har begynt som nye på masterprogrammet i samfunnsgeografi ved UIO. I første omgang var det et ønske om å flytte til byen Oslo som trakk interessen øst- og sørover for tre av de fire studentene, og ikke et brennende ønske om å begynne på Blindern. For den siste var det for å få den formelle utdannelsen på plass for å fortsette i allerede påbegynt arbeidsliv, og da var det master i samfunnsgeografi som samstemte med emnene tatt på bachelorstudiet. Kanskje har dette gjort at studentene ikke satte seg videre inn i hvilke endringer som ville møte dem ved et universitetsbytte?

Tre av studentene har gått bachelorprogrammet i utviklingsstudier i Bergen med spesialisering i hva de selv definerer som samfunnsgeografi, men kalt geografi av UIB1. Her tilbys emner innenfor naturgeografi, økonomisk geografi, miljø- og landskapsgeografi og utviklingsgeografi2. Kartografi er for eksempel et obligatorisk emne, men man kan videre spesialisere seg innenfor emner av mer samfunnsgeografisk art. Den siste av studentene har bachelor i geografi fra NTNU som også tilbyr emner innenfor både natur- og samfunnsgeografi3.

Ettersom Oslo er den eneste byen som tilbyr en ren samfunnsgeografisk grad, er det et større fokus på koblingene mellom natur- og samfunnsgeografi ved de andre norske universitetene. ”Det er et annet teoretisk grunnlag og fokus”, hevder den ene, og en av de andre sier seg enige i denne oppfatningen. Dette var ikke klart for dem da de søkte seg til Oslo. Her er avgrensningen mot naturgeografi skarpere og det har vært vektlagt at det er umulig å fordype seg i begge retninger. Dette var en av de første overraskelsene for de nye studentene tilvendt en blanding av natur, miljø og samfunn, med fokus på ressursbruk og overganger. ”Jeg visste ikke at det var så forskjellig da jeg kom hit, og ble overrasket da det ble trukket frem på møtet (informasjonsmøtet for master, red.anm.) hvordan dere har klart å skille dere fra naturgeografien og at ’dette er vi stolte av og må stå på kravene’. Jeg syns kanskje ikke det er så positivt for min egen del”, hevder den ene. Studentene mener at dette medfører at programmet ligger nærmere, og overlapper, mot de andre samfunnsfagene enn hva det gjør ved UIB og NTNU, selv om ikke dette nødvendigvis er en ulempe.

”Da jeg hadde utviklingsfaget i høst gikk jeg rundt og lurte på hva de som har gått på bachelor her har lært, fordi det skiller seg så utrolig fra hva vi har lært i Trondheim”, mener en, noe som følges opp av en annen; ”man blir ganske farget når de sier i forelesningene at ’sånn er det’, og så kommer man hit og så sier de ’sånn er det’ på en helt annen måte”. Det oppleves som forvirrende. Etter spørsmål om hva det er som gjør undervisningen annerledes trekker studentene frem viktigheten av koblingen mellom natur og samfunn: ”Her hevdes det at du ikke kan få nok kunnskap om både natur og samfunnet, mens i Bergen sier de at du ikke kan være geograf og ikke vite hvor du skal gå når du følger et kart”, og videre ”skal du planlegge en by må du vite om det kan bli flom eller steinras”. En av studentene trekker for eksempel frem viktigheten av en teoretisk forståelse rundt ørkenutvidelse, landerosjon, flom, jordrevolusjon og lignende i forhold til utviklingsgeografi, som hun føler mangler her på Blindern.

Universitetssystemet

”Det virker som om det er tilrettelagt kun for de som har tatt bachelor her og som har levert bacheloroppgaven sin i mai samme år”, hevder studentene. Det viser seg at utfordringene sto på rekke og rad. Nye studenter er ikke kjent med verken professornavn på instituttet, universitetssystem, biblioteksystem eller nettsider. Kun ett informasjonsmøte blir i minste laget for å skulle orientere seg videre på egenhånd i universitetsgryta: ”Man går ut i fra at dette satt du og holdt på med for to måneder siden på bachelor”. Den ene forteller om en lettere skuffelse da hun oppdaget at introduksjonsmøtet ikke inneholdt den forventede informasjonen, men omhandlet opplegg av utdanningsplan og viktige frister; ”det var kjempesjokk å tro at du skulle på infomøte, men det vi egentlig fikk vite var at eksamen var om seks uker”. De følte et veldig fokus på å levere i tide, og at dette var det viktigste som skulle skje. Ren praktisk informasjon om hvordan å gå frem var det heller lite av, men beskjed at prosjektskissen skulle være klar om et par uker. Veileder kunne man oppsøke selv eller vente på å få en tildelt på bakgrunn av den innleverte skissen.

”I tillegg refereres det masse til folk i forelesninger; ’ja alle vet jo om dette’. Jeg har jo ikke peiling”. Her diskuteres undervisningen på masternivå, og studentene hevder det blir vanskelig å følge med når forelesninger bygger på pensum og tidligere emner uten videre utdyping. Dette gjør det problematisk for de nye å henge med når dette ikke er tilfelle, og mye informasjon må søkes opp på egenhånd. ”Jeg syns også det var vanskelig med hvilke fag jeg skulle velge, ettersom delingen var litt annerledes enn i Bergen. Jeg trodde kanskje jeg måtte ta utviklingsteori siden det var det jeg hadde tatt. Jeg ville jo heller tatt politisk, det ser jeg nå i ettertid. Utviklingsfaget var ikke relevant for det jeg skal skrive om”, trekker den ene frem, ”her vet jo alle hva de vil velge, hva de vil gå videre med, hvem som foreleser og hva fordypningen er og sånn, og så sitter du der og det er allerede for sent å bytte”. Dette kan nok heller være en oppfatning enn hva som er realiteten, da det har vist seg problematisk å velge riktige teoriemner også for oss som har tatt bachelor ved UIO.

”Plutselig var også halve klassen seminarledere”, sier den ene ved snakk om mangel på informasjon. De har fått inntrykk av at dette er noe man blir hvis man kjenner noen professorer, og ikke informasjon som blir spredt blant alle masterstudentene. ”Bare sånne småting gjør at man føler seg litt utenfor det som skjer”, legges det til.

Det praktiske bød på mye knoting og tok mye tid, og de opplevde at instituttet tok det for gitt at de klarte seg like godt som resten. Studentene så seg nødt til å bruke sine medstudenter mye, da de alltid satt igjen med mengder av ekstra spørsmål. Tilfeldig informasjon fra andre studenter gjorde at den ene fant veileder på et annet institutt fordi ingen kunne hjelpe henne på samfunnsgeografi. ”Det jeg gjorde var å stille spørsmål og stille spørsmål; til folk på andre året, på forelesning, på pauserommet og folk som har gått her før; hvordan gjør jeg det og det og det og det?” beskriver en av de andre. En tredje forteller om å ha brukt en venninne som ble ferdig i 2010 som konsulent rundt alt fra praktiske ting til hvordan å håndtere veilederen man har blitt tildelt. ”Hva hadde det skadet å ta en ekstra innføring i praktiske ting som ny student på Blindern”, spør de seg, ”bare fordi vi går på masternivå forstår jeg ikke hvorfor vi skal bli så lite ivaretatt”. Når man begynner som bachelorstudent er det store informasjonsmøter, tilrettelegging, pc-hjelp for registrering og fadderuke. Selv om man har studert i minimum tre år før begynnelsen av masterprogrammet vil ikke det nødvendigvis bety at en ikke har behov for den samme informasjonen.

Det rent faglige

Vi som har gått på UIO i tre år har allerede blitt introdusert for størstedelen av de vitenskapelig ansatte gjennom forelesningsrekker, og har en viss oversikt over hvem som driver med hvilke tema og regioner. Verre er det for nye studenter med like kontordører fordelt over tre etasjer og ingen kjente ansikter; ”Vi ble bedt om å finne veileder, men jeg ante ikke hvem som var hvem”. I tillegg er det et problem at prosjektene som pågår ikke blir informert om; hvem søker studenter, hvor er det rom for samarbeid? ”Det kunne vært spennende å få en introduksjon og kanskje bli interessert i et felt som var her hvis man har lyst til å jobbe innenfor et prosjekt. Mange er jo på byprosjektet til Per-Gunnar for eksempel”, trekker den ene frem. Studenten fra Trondheim forteller at der blir alle masterstudenter og ansatte på instituttet samlet, og professorene informerer om hvilke prosjekter de holder på med, om interesse for studentsamarbeid og hva de kan veilede. Dette var noe hun gikk og ventet på her, ettersom dette er en viktig del av høstsemesteret på NTNU.

Med lite informasjon om hva slags arbeid som gjøres på instituttet i kombinasjon med impulser fra de andre universitetene, valgte noen tema det ikke var større kompetanse på i Oslo: ”Jeg ble bedt om å skifte tema fordi det ikke var noen som kunne noe om dette her”, sier den ene, og en av de andre fikk også lignende svar fra studieledelsen. De fikk beskjed om at det ikke var noen som kunne veilede dette og at de ikke hadde kapasitet til å finne eksterne veiledere. ”Men kan du ikke skrive om næringsklynger i stedet?”, fleiper studenten om tilbakemeldingen hun fikk på valgt tema. Hun presiserer at ingen sa akkurat dette, men heller at hun skulle finne et tema det allerede fantes kompetanse på og interesse rundt på instituttet. ”Men når du ikke vet det heller, ikke sant? Du har jo allerede begynt å tenke opp en skisse og problemstilling”, spør den ene. En heller kjølig mottakelse av nye ideer gir lite inspirasjon til videre arbeid, og hjelper ikke på førsteinntrykket av universitetet. Spørsmålet som stilles i gruppen er om ikke det burde tilrettelegges ytterligere for studentenes prosjekter heller enn at studentene skal rette seg etter de ansattes forskningsinteresser? Om det ikke finnes kompetanse for det studentene er interesserte i, burde ikke denne da bygges? Det burde i alle tilfeller være mulig med assistanse for å løse slike problemer på en tilfredsstillende måte heller enn at døren lukkes for nye ideer og perspektiver.

Tilbakeblikk og sammenligning

”Jeg savner at jeg kjenner alle og vet hva alle driver på med”, svarer den ene på spørsmål om hva som var bedre ved de andre universitetene. De er klar over at dette er et resultat av å ha gått samme sted i tre år og at det er vanskelig å sammenligne nåværende situasjon på Blindern med hvordan en master ville vært et annet sted. ”Det eneste jeg har grunnlag for å si noe om er hvordan jeg har blitt ivaretatt som ny student, og det syns jeg har vært dårlig”, påpeker den ene. Overgangen har vært større enn først antatt for alle. ”Jeg har ikke blitt inspirert av å gå her, hvis jeg først skal skrive masteroppgave ønsker jeg å føle meg inspirert, at jeg har folk i ryggen som kan hjelpe meg, og ta fag jeg syns er interessante”, sier den ene, ”folk her syns jo det er interessant fordi de har tatt det på bachelor, men jeg aner jo ikke hva de bygger videre på”.

Det savnes også et større fokus på hvordan utdannelsen kan bidra i fremtidig arbeidsliv og hvorfor utdannelsen er viktig. Studentene viser til at andre universiteter benytter gjesteforelesere for å eksemplifisere hvilke typer arbeid de enkelte emnene kan brukes til. Det å få hjelp til å se disse linjene gjør arbeidet med emnene mer motiverende. Studentene kunne også ønske seg større muligheter for teoretisk spesialisering. Ettersom det blir tilbudt få emner på masternivå kan dette gjøre at man kan ende med å ta emner kun for å fylle opp studiepoengene. ”Her har de 5 fag, i Trondheim har de 20 fag å velge i på masternivå”, sier den ene for å påpeke forskjellen. Med størrelsen på masterkullene og antallet vitenskapelig ansatte på instituttet ville det ikke være mulig å tilby like mange emner, men det bidrar likevel til at studenter ikke finner passende emner til oppgaven. ”Det blir jo greit når jeg blir ferdig, men det var et større problem å bytte enn jeg trodde, jeg trodde det skulle være ganske likt faglig og sånn. Det er kanskje uvitenhet fra min side også, men jeg trodde det skulle være mye… greiere”, avslutter den ene.

Det er store forskjeller i oppbyggingen av masterprogrammet på UiO kontra UiB og NTNU med tanke på nærheten til naturgeografi på de to sistnevnte universitetene. Dette vil gjøre overgangen til UIO mindre glidende, men er samtidig noe man bør være klar over når man søker seg over som ”ny” masterstudent. Intervjuet viser likevel at instituttet har en jobb å gjøre når det gjelder å kommunisere informasjon til de ”nye” studentene.

1 http://www.uib.no/studieprogram/BASV-UTVIK#studievegar

2http://studentportal.uib.no/index.php?link_id=2263&sublink_id=&toplink_id=2411&mode=show_page&content_id=3546&fk=GEOGRAFISV#GEOGRAFISV

3 http://www.ntnu.no/studier/bgeog

Emneord: UiB, fagkritikk, NTNU, master Av Ulrikke Wethal
Publisert 27. apr. 2011 09:38 - Sist endret 27. okt. 2017 13:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere