Freiheit

Hvilken tid befinner vi oss i og hvordan havnet vi her? Å skrive samtidshistorie er en vanskelig øvelse, der mangel på perspektiv og ikke minst kilder tett på makta er en utfordring. Det var derfor knyttet store forventninger til Angela Merkels memoarer. Freiheit: Erinnerungen 1954-2021 traff bokhyllene på slutten av fjoråret og er skrevet av hovedpersonen selv, i samarbeid med hennes mangeårige medarbeider Beate Baumann. Gjennom de rundt 700 sidene følger leseren Merkels liv fra barndommen til avskjeden ut av regjeringskontorene i 2021.

Boken består av fem deler. I den første delen skildres oppveksten, skolegangen og studiene i det kommunistiske Øst-Tyskland. Merkel rekker å bli en 35 år gammel fysikkforsker før muren faller. Dette er utvilsomt den mest underholdende delen av boka og ifølge flere anmeldere også den mest leseverdige.[1] Både språket og innholdet kunne vært å finne i en god oppvekstroman. Den undertrykkende DDR-staten blir skildret med et skarpt blikk og en sunn dose ironi. På skolebenken lærer lille Angela raskt at man skal passe seg for hva man sier, men de obligatoriske prøvene i marxist-leninisme slipper hun aldri unna og de forfølger henne langt inn i fysikkdoktorgraden. Når Merkel og studievennene arrangerer disko i universitetets kjeller, er det forbudt å spille mer enn 40% vestlig musikk (men med snedig DJ-miksing lurer de likevel inn mer). Det er imidlertid ikke noe skrekkbilde som males av livet bak jernteppet, men en ærlig beskrivelse av en på mange måter annerledes tilværelse, som samtidig var Merkels egen.

Når muren faller i 1989 og boken går over i sin andre del, entrer også politikeren Angela Merkel scenen. Som mange andre øst-tyskere i denne perioden, engasjerer Merkel seg

i et nyopprettet politisk parti og går med stor glød løs på arbeidet for å innføre demokrati og markedsøkonomi i den gamle sosialiststaten. Og slik Merkel så det, var det kun ved en gjenforening med Vest-Tyskland at dette kunne skje. Det er viktig å huske at dette ikke var noen selvfølge for datiden, og særlig ikke for mange andre politisk engasjerte øst-tyskere. Drømmen om et selvstendig Øst-Tyskland, som skulle følge en egen, tredje vei mellom kapitalismen og kommunismen, var kanskje en utopi, men likefult en drøm som ble knust da Merkel og mange andre vendte seg vestover.

Ikke minst skulle den omstridte privatiseringsprosessen av DDR-økonomien på nittitallet, som Merkel beskriver med blandede følelser, gi grobunn for følelsen av en mislykket gjenforening. Denne oppfatningen av at øst ble overkjørt av vest lever ennå i beste velgående blant mange tyskere, og særlig i det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland. Det bærer utvilsomt med seg deler av sannhet, slik Merkels førstehåndsberetning er en påminnelse om.

Krise etter krise

I det gjenforente Tyskland blir Merkel medlem i det kristen-konservative partiet CDU, der hun gjør kometkarriere og blir en del av regjeringen i 1991, først som barne- og ungdomsminister, deretter som klimaminister. Ved årtusenskiftet får hun også partiledervervet, og når CDU igjen erobrer regjeringsmakten i 2005, begynner det som ble den seksten år lange regjeringsperioden til forbundskansleren Angela Merkel. Det er her boken også blir av virkelig interesse fra et historiefaglig perspektiv. For det er i grunn et bemerkelsesverdig vitnesbyrd som Merkel gir. Hun befinner seg tross alt på første rad, og ofte midt i begivenhetenes sentrum, gjennom en hel rekke store hendelser som har preget det tjueførste århundret.

Det er imidlertid ikke noe skrekkbilde som males av livet bak jernteppet, men en ærlig beskrivelse av en på mange måter annerledes tilværelse, som samtidig var Merkels egen.

Så hvilken historie om de siste to tiårene presenterer Merkel? Ikke overraskende er det kriser som preger den politiske dagsordenen. Merkels første regjering, hvis hovedprosjekt var å få orden på statsfinansene, måtte raskt gire om da den globale finanskrisen skylte over verdensøkonomien. Gjennom beskrivelser av telefonsamtaler og SMSer med finansministre og rådgivere som leverer dommedagsadvarsler til hovedpersonen, bankes også alvoret inn i leseren.  Det er i ettertid lett å kritisere vestlige makthavere for å ha latt de store bankene slippe alt for billig unna. Merkels beretning er en påminnelse om hvor systemtruende krisen på daværende tidspunkt ble opplevd og hvilke scenarier de forsøkte å styre unna.

Det tok som kjent ikke lang tid før finanskrisen muterte inn i en europeisk krise, der unionen og euroen ble satt på prøve. Mange husker at Merkel og hennes finansminister Wolfgang Schäuble på strengt vis holdt den tyske pengebingen lukket og påtvang gjeldstyngede grekere og sør-europeere en nådeløs sparepolitikk. I Angela Merkels versjon er hun derimot skvist mellom utenrikspolitisk press og sitt eget nasjonale mandat. Imens europeiske partnere både bønnfaller henne om å bruke mer, og idiotforklarer det de anser som håpløs trangsynthet fra hennes side, er Merkel selv smertelig klar over at det ikke er en sjanse i havet for at hennes egen regjeringspartner, for ikke å si den tyske høyesteretten, vil tillatte henne å gå noe lenger.

Flyktningkrisen i 2015 skulle ifølge Merkel selv bli den mest definerende for henne som kansler. Oppfordringen til det tyske folket om at «wir schaffen das» - «dette klarer vi» - ble slagordet for den humanitære linjen Merkel valgte da krisen sto på som verst. Hun valgte å åpne grensen for det som skulle bli over en million asylsøkere, og hun ble dermed symbolet for et inkluderende Tyskland. Samtidig ønsket Merkel aldri vidåpne grenser, men en europeisk og bærekraftig løsning. Hun skammer seg dermed ikke over avtalen som hun og EU senere inngikk med Tyrkia for å senke andelen flyktninger som ankom kontinentet. Etter Merkels syn var dette en fornuftig og nødvendig løsning.

Slike skildringer av hvordan hovedpersonen i kampens hete må være pragmatisk og søke kompromisser for å holde skuta på stø kurs, kan kanskje vekke sympati. Men kritiske lesere vil også se at dette er et grep som fraskriver Merkel ansvar og gjør at valgene hennes fremstår tvangsmessige.

Russlandvennen Merkel

Det store temaet som leseren venter på at Merkel skal adressere, er imidlertid hennes egen tilnærming til Russland. Allerede i forordet gjør Merkel og Baumann det klart at Putins invasjon av Ukraina var avgjørende for at boken kom da den kom og ble slik den ble. Det er forståelig. Krigen i Ukraina har fremprovosert en revisjon av Merkel-æraen hos mange.[2] Merkels russlandspolitikk, som var kjennetegnet av diplomatisk imøtekommenhet og økonomisk sammenknytting, fremstår for mange som en strategisk skivebom, drevet frem av feighet og griskhet.

Slik Merkel selv skriver, ble man ved gjentatte anledninger de siste to tiårene advart om Putins storpolitiske ambisjoner. I boken beskriver hun hvordan den russiske presidenten, både på offentlige scener og på tomannshånd, ytrer seg svært kritisk til den eksisterende politiske situasjonen. Så hvorfor satte Merkel og Tyskland foten ned for å innlede prosessen mot ukrainsk NATO-medlemskap i 2008? Hvorfor ga hun grønt lys til å bygge «North Stream 2»-gassledningen, som ville gjøre tyskerne enda mer avhengige av russisk gass, etter Russlands annektering av Krim i 2014? Og hvorfor ble så liten innsats gjort for å bedre tysk og europeisk forsvarsevne?

Når Angela Merkels lange politiske liv rammer inn beretningen, tar de mange hendelsene og sakskompleksene plass i en slags moyenne durée.

Merkel skyr ikke bort fra slike kritiske spørsmål, og hvorvidt hun lykkes med å forsvare valgene sine kommer an på øyet som ser. Argumentene som gis er ikke nye, men settes i en tidsmessig kontekst, noe som nyanserer bildet. Slik blir leseren gjort oppmerksom på viktige faktorer og omstendigheter, som fort glemmes i etterpåklokskapens lys. For å nevne et eksempel blant mange: at amerikanerne frem til 2016 forbød egen petroleumseksport ved lov, deriblant flytende naturgass (LNG), kan fremstå som en detalj i dag, men hadde avgjørende betydning da Merkel valgte å satse videre på russisk gass gjennom «North Stream 2» i 2015. 

Dette kan fremstå unnskyldende og unnvikende. Kanskje blir også politikeren Merkel en mindre størrelse i manges øyne. Men fra et samtidshistorisk perspektiv er dette interessant lesing, kanskje fordi man her oftere spør seg hvorfor noe skjedde, enn hva som ble gjort galt.

Kairos: kunsten å bedrive politikk

Hvis det er én ting denne boken ønsker å gjøre leseren oppmerksom på, så er det at også en forbundskansler ikke har et fryktelig stort handlingsrom. Selv som Europas og en av verdens mektigste ledere var Merkel, lik politikere flest, alltid bundet av en rekke forskjellige interesser og institusjonelle bremseklosser. Hun er dermed avhengig av de riktige omstendighetene for å få noe gjort. Dette er i det minste inntrykket som gis i memoarene. Som nevnt er det en måte å sno seg unna legitim kritikk, men det er det også en nyttig påminnelse om politikkens dynamikker og politikerens begrensninger. Dette løfter frem bredere spørsmål: hvordan bør historikere forstå og skildre politikk? Når kan politikeren som aktør tilskrives ansvar utover det formelle ansvaret som embetet innebærer? Sagt med enklere ord: når fortjener politikeren ris og ros?

Mot bokens slutt gir Merkel et innblikk i hvordan hun forstår politikergjerningen. For henne handler veldig mye om én ting: timing. Hun er krystallklar på at nettopp det å velge riktig tidspunkt, er en nøkkelegenskap i politikken. Her lykkes eller feiler politikeren. I så stor grad forstår Merkel dette som innvevd i hennes egen filosofi at hun går til anskaffelse av en statue av den greske guddommen Kairos, som symboliserer det gunstige tidspunktet.

Med dette ber altså Merkel ettertidens historikere om ikke bare å se på hva hun gjorde, men også når hun gjorde det. Om hun virkelig hadde Kairos ved sin side da hun drøyde den europeiske gjeldskrisen; da hun brått fremskyndet utfasingen av atomkraft; da hun åpnet landets grenser for desperate flyktninger i 2015; da hun sa nei til Ukraina i NATO og ja til «North Stream 2»; eller da hun stengte skolene under corona-pandemien – det er opp til ettertidens historikere å avgjøre. 

Den egentlige krisen

Men dersom Merkel selv opplevde og nå skildrer sin regjeringstid som et løp fra en krise til en annen og som en serie avgjørelser på en tidslinje, setter også boken på ubevisst vis perioden etter murens fall frem til i dag i et annet lys. Når Angela Merkels lange politiske liv rammer inn beretningen, tar de mange hendelsene og sakskompleksene plass i en slags moyenne durée. De kan av leseren betraktes i forhold til hverandre og lengre linjer blir tydeligere.

Dette er særlig tilfellet når det kommer til klimaspørsmålet. Tidlig i boken får leseren en levende beskrivelse av den aller første FN-klimakonferansen i 1995, som avholdes i Berlin og ledes av den ferske miljøministeren Angela Merkel. Som arrangør har Merkel ansvar for å hjelpe partene å finne til enighet, og man får følgelig interessante innblikk i klimadiplomatiets spede begynnelse. De rike landene sier at alle må være med for at man skal lykkes, de fattige landene mener at de rike bør betale. Resultatet blir et kompromiss som alle kan leve med, men som i seg selv ikke gjør nok for å løse problemet. Et i dag ikke ukjent mønster, med andre ord. Snaue tretti år senere skildrer Merkel en paneldebatt med Greta Thunberg og andre miljøaktivister. Aktivistene er overbevist om at Merkel og resten av politikerstanden simpelthen ikke gjør nok, men Merkel viser til at hun er avhengig av flertall for i det hele tatt få noe gjort.

Når disse separate episodene plasseres i hver sin ende av den lange historien om Angela Merkel, får leseren altså sett hvordan samtidens virkelig store utfordring på en side både adresseres og blir forsøkt håndtert av makthaverne, men samtidig tilsidesettes og drukner i møte med den politiske hverdagen og andre kriser. Kanskje er dette fortellingen som i størst grad vil stå igjen i fremtidens historiebøker.

Noter:

[1] Se f. eks. Knut Hoem, «Den andre Angela Merkel», NRK, 26. november, 2024, https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_frihet_-av-angela-merkel-1.17132039anmeldelse; Navid Kermani, «Ein Blickkontakt – und alles war klar», Zeit Online, 1. Desember, 2024, https://www.zeit.de/kultur/literatur/2024-11/freiheit-angela-merkel-memoiren-navid-kermani-autor.

[2] Et eksempel er å finne i «Angela who? Merkel’s legacy looks increasingly terrible», The Economist, 24.10.2024.