22. mai ble antologien Demokratiet i Amerika – Skrekkeksempel eller ideal? Norske oppfatninger av USA gjennom 200 år lansert med pomp og prakt i ærverdige universitetsaulaen på universitetsplassen i Oslo. Arrangøren var nok litt skuffet over at aulaen denne maidagen ikke var helt smekkfull, til tross for at arrangementet var annonsert i god tid, og reklamert for med USA-ekspert-superstjerne Hilde Restad som kommentator. Kanskje var arrangementet et frempek til bokens overordnede standard, som må sies å kunne kategoriseres som helt middelmådig gjennom innlegg som kanskje kunne vært framført med større overbevisning. Lanseringen fant aldri noen god rytme, slik antologien overordnet heller aldri gjør. Bokens største svakhet er at den forsøker å analysere amerikansk demokrati, gjennom en implisitt samtidig norsk forståelse av begrepet, uten å eksplisitt trekke linjene helt frem til i dag eller redegjøre for hva denne forståelsen faktisk bygger på.
For utenom det litt diffuse, men enn så svært normative spørsmålet om skrekkeksempel eller ideal, lover tittelen på boken norske oppfatninger gjennom 200 år. Dette er ingen tilfeldighet, i og med at det i 2025 er 200 år siden de første norske immigrasjonsbølgene til Amerika begynte. Bokens redaktør, Hilde Sandvik er professor i historie og bidrar selv med to artikler til antologien; en om Venstremannen Søren Jaabæks fascinasjon for amerikansk landbrukspolitikk under Rekonstruksjonen, samt en artikkel om arbeiderlederen Marcus Thranes kritiske møte med amerikansk kapitalisme etter at han utvandret til USA i 1864. Likevel bryter Sandvik løftet som er gitt allerede i tittelen, siden boken aldri leder frem til en samtidsdiskusjon rundt det amerikanske demokratiet. Det blir derfor sett på som skuffende at en bok med en slik tittel avstår fra å trekke noen linjer til den samtidige konteksten, all den tid amerikansk demokrati virkelig er på aktualitetens lepper den dag i dag.
Ellers har Sandvik gjort en god jobb med å sette sammen stallen til antologien, ettersom det er en god blanding av «gammelt og nytt» som tegner seg på bidragslisten. Av de mer profilerte bidragsyterne har Sandvik fått med en artikkel av leder i Forskerforbundet Steinar Sæther, også han professor i historie, som skriver om lokaldemokrati i California under gullrushet. I tillegg er også professorkollega Eirinn Larsen representert i en samarbeidsartikkel sammen med doktorgradsstipendiat Victoria C. Austveg. Disse skriver om hvordan norske yrkeskvinner brukte en amerikansk modell for å hevde seg politisk i årene rundt 2. verdenskrig, og artikkelen er med det noe oppsiktsvekkende den eneste av 11 artikler som fokuserer på kvinner.
Likevel bryter Sandvik løftet som er gitt allerede i tittelen, siden boken aldri leder frem til en samtidsdiskusjon rundt det amerikanske demokratiet
Av de mer uskrevne bladene Sandvik har gitt en rolle i startelleveren, skriver doktorgradsstipendiat Mikael Lyngaas om sosialisten Harald Hansens reiser og erfaringer i USA i tiden før 1. verdenskrig. Historiker Maren Rath skriver om tidsskriftet Norge og Amerika på 1840-tallet, og forsøker å vise hvordan tidsskriftet var med på å skape idealet om et nytt, fritt og ikke minst fristende samfunn for nordmenn flest på andre siden av Atlanteren. I tillegg skriver fremtidige stjerner; amanuensis Eirik Wig Sundvall, og postdoktor Byron Rom Jensen om Ap-topp Håkon Lies erfaringer med amerikansk arbeiderbevegelse under 2. verdenskrig i USA.
Boken er kronologisk bygd opp, og starter der det aller meste av amerikansk historie begynner; nemlig med uavhengighetserklæringen. Avgjørelsen med å starte boken med professor i rettsvitenskap Ola Mestads artikkel om det norske og amerikanske demokratiet rent rettsteknisk, fremstår som en gåte. Kanskje har man ønsket å følge et viktig statsvitenskapelig premiss, nemlig å tidlig tydeliggjøre begrepsbruken – i denne sammenheng demokrati. Dessverre representerer Mestads artikkel antologiens helhetlige hovedproblem, nemlig at den havner mellom to stoler, og ikke klarer å finne en tydelig retning på hvor den er på vei. Sandvik skriver syv sider i innledningen som presiserer at denne boken skal handle om nordmenn og nordmenns møte med det amerikanske demokratiet, men Ole Mestad har heller skrevet en komparativ artikkel om Norge og USAs grunnlover, der hovedbudskapet er viktigheten av folkesuverenitetsprinsippet.
Mestad skriver godt, det kan ingen ta fra ham, men i en bok som skal handle om nordmenns oppfattelser, fremstår artikkelen hans som noe malplassert, all den tid folkesuverenitetsprinsippet må kunne oppfattes som et opplysningstidsideal og dermed selvsagt i den historiske konteksten for opprettelsen av de moderne grunnlovene i Norge og USA. Mestads drøfting av hvordan det norske og amerikanske statssystemet utviklet seg i ulik retning, er i og for seg interessant nok, og et viktig premiss for resten av antologien. Likevel sees Mestads forsøk på å felle en slags dom som svært forutsigbar,[1] ettersom han trekker frem Norge som det mer «demokratiske» samfunnet. Dette har nok med å gjøre at moderne demokratiforskning, som feks. V-Dem-indeksen, virker å favorisere det sosialdemokratiske utgangspunktet over det føderale aspektet i et land som USA. Dommen som Mestad fremsetter i denne artikkelen er etter mitt skjønn uten verdi, fordi den forstår demokratibegrepet fra et kontemporært norsk utgangspunkt, et utgangspunkt det med rimelighet må kunne påstås at amerikanerne aldri har forsøkt eller ønsket å nå.
At Terje Mikael Hasle Joranger følger opp Mestads noe tekniske artikkel med en analyse av norsk deltagelse i det amerikanske demokratiet etter ankomst på 1840-tallet, er spennende lesing. Spesielt siden han fokuserer på lokaldemokratiet i delstaten Wisconsin, som viser hvordan konseptet demokrati i amerikansk kontekst aldri bare er «én ting». Det trekkes frem hvordan disse nordmennene i liten grad tok på seg offentlige verv, eller på annen måte deltok i lokaldemokratiet, som ifølge Joranger var fordi de manglet nødvendige språkkunnskaper, men her bør det også åpnes for en mulighet om det kanskje kunne tenkes at de manglet interesse. Joranger argumenterer for at de skaffet seg «en demokratisk kompetanse», (uten å gå nærmere inn på hva det betyr), ved å delta i lokalsamfunnet gjennom hovedsakelig menighetsarbeid. Det overordnede inntrykket av artikkelen, slik den fremstår for meg, er likevel at det var mulighetene for å eie egen jord som var hovedmotivasjonen for nordmenn som flyttet til Wisconsin, og at «det demokratiske elementet» kanskje er en smule overdrevet hva gjelder folks bevissthet både før og etter ankomst USA.
Antologien kommer dermed skjevt ut fra start, og når seks av de neste ni artiklene tar for seg en eller annen form for mikrohistorie, hovedsakelig på personnivå, får leseren et interessant innblikk i personlige erfaringer fra et USA i utvikling, men hva erfaringene deres totalt sett sier om det amerikanske demokratiet blir aldri ordentlig diskutert. Det må også settes spørsmålstegn ved at seks av elleve artikler er satt i de 60-årene mellom 1840 og 1900. Dette er en periode det virker som om norske historikere er særlig opptatt av, og i den norske konteksten er det kanskje rimelig, men i en bok som tross alt skal handle om 200 år med inntrykk, oppfattes det som kontraproduktivt å konsentrere den største bolken av bidragene i et tidsrom der det vanskelig kan snakkes om «ett Amerika». Her sikter jeg til artiklene om Ole Munch Ræder, Søren Jaabæk, Marcus Thrane og hvis en strekker tidsrammen noen år inn i det 20-århundre; Harald Hansen.[2] Dette er altså artikler om omtrent det samme: Norske, politisk engasjerte menn, som selv om de ikke delte politisk opphav, reiste til Amerika og var alle fascinert over det som møtte dem der.
Embedselitisten Munch Ræder ble forført av de liberale prinsippene i den amerikanske grunnloven, og tok dette med seg til embetsverket i Norge. Venstremannen Jaabæk så det amerikanske løftet som et ideal, men ble skuffet over at landet slett ikke var tomt, at det var nok av korrupte embetsmenn og at sørstatene fortsatt praktiserte slaveri. Arbeiderlederen Thrane fortsatte sitt satiriske virke som fikk ham fengslet i Norge, ved å i USA kritisere den amerikanske kapitalismen, som lå til grunn for det Thrane oppfattet som økende sosial ulikhet. Og også sosialisten Hansen oppfattet den amerikanske kapitalismen som svært fiendtlig, der den lå som en torn i siden til samfunnet og skapte et klassebasert system som i stor grad vektla opphav, både gjennom familiære bånd, men også gjennom hudfarge. Historiene om disse politisk engasjerte mennene er dermed ganske like, og heller forutsigbare gitt deres politiske bakgrunn. At de sier noe om norske holdninger til USA i sin samtid er riktig, men det ville likevel være en overdrivelse å kalle disse historiene for representative hva gjelder norske holdninger til det amerikanske demokratiet både den gang da, og nå.
I dette ordskiftet er det også på sin plass med litt ros. Maren Rath gjør en bedre jobb i sin artikkel med å snakke om representative norske holdninger enn de forannevnte eksemplene, nettopp fordi hun aldri legger an en implisitt tone rundt hva et demokrati er, men heller innrømmer at demokratiet og særlig forståelsen av det, er relativt til de forhold som samtidsmennesket for perioden lever i. At hun bruker tidsskriftet Norge og Amerika[3] som grunnlag for sin analyse sees som hensiktsmessig, og tegner et bilde om at det var mulighetene og den påståtte friheten i USA som var hovedmotivasjonen for norske emigranter, og at det mer abstrakte demokratiet ikke nødvendigvis lå først i folks bevissthet. De mange eksemplene Rath benytter fra tidsskriftets innsalg viser hvordan det i all hovedsak var muligheten til et bedre liv som forførte nordmenn over Atlanteren, hvor demokratiet bare var en del av en større totalpakke.
At de sier noe om norske holdninger til USA i sin samtid er riktig, men det ville likevel være en overdrivelse å kalle disse historiene for representative hva gjelder norske holdninger til det amerikanske demokratiet både den gang da, og nå
Når ros først skal deles ut, er det også på sin plass og fremheve Eirik Wig Sundvall og Byron Rom Jensen. Deres partnerskap mottar prisen for banens beste spiller i antologien, og til tross for at også de forteller et stykke mikrohistorie, denne gangen om Håkon Lie, gjør de det med en sånn ydmykhet at det går hjem. Sundvall var for øvrig den definitivt tryggeste og mest selvsikre bidragsyteren på lanseringen, hvor selvsikkerheten enkelt kan spores i artikkelen der forfatterne forteller om en fragmentert amerikansk fagbevegelse under 2. verdenskrig, sett gjennom Haakon Lies øyne. Likevel er det gjennom hele artikkelen en bevissthet rundt at man skal være forsiktige med å koble partipampen Lies inntrykk til et generelt norsk inntrykk, og det vises til at Lie godt kunne tenke seg å flytte til USA om det ikke hadde vært for hans familiære forpliktelser. Artikkelen forsøker heller ikke å si noe om det amerikanske demokratiet helhetlig, men virker heller å implisitt ha anerkjent at antologiens totalitet blir så som så.
Avslutningsvis er det hensiktsmessig også å belyse noen x-faktorer i antologien. Steinar Sæthers analyse av det gullfeberbelagte California er svært interessant, og inngår som en x-faktor fordi nordmenns aktiviteter i California, som Sæther selv presiserer, var svært begrensede. På 1850-tallet var California mildt sagt utenfor allfarvei, og Sæther kontrasterer tilløp til det virkelige ville vesten med et slags folkedemokrati i San Fransisco og området rundt. Hva nordmenn måtte mene om denne samfunnsorganiseringen varierte, men det Sæther fortjener ros for er hvordan han på brilliant vis viser hvordan folkedemokratiet legger opp til det rene ville vesten gjennom såkalte lynsjemobber, som i all hovedsak agerer etter etniske skillelinjer. Sæther tegner altså et bilde av et California som er lovløst for alle andre enn den hvite mann, og at den hvite mann selv skaper denne strukturen. Jeg ser dette som ekstra interessant fordi det bryter med oppfatningen om at amerikansk raseproblematikk i hovedsak hører hjemme i de gamle sørstatene.[4] Sæthers artikkel er derfor kanskje ikke direkte knyttet til antologiens overordnede tematikk, men særlig interessant som enkeltstående artikkel.
X-faktor kan man virkelig også argumentere for at Eirinn Larsen og Victoria Austvegs artikkel har, da dette som nevnt er den eneste(!) av antologiens artikler som fokuserer på kvinner. Dette er i og for seg nok et bilde på antologiens manglende evne til å redegjøre for hvordan konseptet demokrati totalt sett er blitt forstått, hvilket gjør at Larsen og Austvegs bidrag, akkurat som med Sæther, nok gjør seg best som enkeltstående artikkel. Tematikken er høyst interessant, der man viser til at NYKL[5] rundt andre verdenskrig identifiserte seg med de borgerlige partiene i norsk politikk, nettopp fordi Arbeiderpartiet var så mannsdominert, og hvor samtidens USA viste at det var mulig for kvinner å hevde seg både i politikken, akademia og i forretningslivet. NYKL bestod i hovedsak av hvite middelklassekvinner som viste motstand mot datidens norske husmorspolitikk, og deres røtter fra USA tegner et bilde av en transnasjonal feministgruppe som står i kontrast til det etablerte bildet av arbeiderkvinners rådeenhet over likestillingshistorien. Det blir flere ganger presisert at dette er et fagfelt der det fortsatt gjenstår mye arbeid, og dette arbeidet oppfordres det i stor grad til å begi seg ut på. Sånn sett kan man nesten argumentere for at denne antologien trenger Larsen og Austvegs artikkel, mer enn Larsen og Austveg trenger antologien.
Den siste artikkelen i antologien er skrevet av emiritusene Øystein Sørensen og Odd Arvid Storsveen. Ikke bare tok Sørensen seg massive friheter hva gjelder tidsbruk på lanseringen, han forsøker sammen med Storsveen å dekke et spenn på 80-år[6] i en artikkel titulert «De som ikke elsket Amerika». Artikkelen er i og for seg godt skrevet, om noe kanskje en smule gammelmodig i språkføringen, men forfatterne belyser godt de kritiske stammene til NATO, amerikansk populærkultur og generell anti-amerikanisme i etterkrigstiden. Likevel er artikkelens x-faktor at den kommer som en ukalibrert torpedo inn fra siden, og penetrerer styrbord side av hekken på dette skipet som er lastet med norske holdninger til Amerika gjennom 200 år. Altså, er det en periode hvor man kan snakke om varierende holdningsgrunnlag rundt USA i Norge, så er det etterkrigstiden. Denne perioden gav oss et politisk klima som ga grobunn for partier som Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep; altså FrP, det gav oss jappetid, det gav oss en i starten betydelig amerikanisert oljesektor, det gav oss massekonsum av amerikansk film, tv, musikk og litteratur. Med andre ord, den amerikanske påvirkningen er overalt i det norske samfunnet i perioden Sørensen og Storsveen tar for seg. Så er det helt riktig, slik forfatterne poengterer, at til denne utviklingen fantes det kritiske stemmer, men at redaksjonen ikke velger å kontrastere denne artikkelen, og lar den stå som eneste representant for et spenn på 80(!) år, fører til at skipet raskt synker til 10 000 meters dyp etter dette heseblesende torpedotreffet. Dette er altså ikke en kritikk av Sørensen og Storsveens artikkel per se, men en kritikk like dyptgående som torpedoens avsender; ubåten, av de redaksjonelle vurderingene som til sammen gir antologien en ubalansert fremtoning, på lik linje med Titanics slagside mot babord den famøse aprilnatten i 1912.
Dermed er denne antologien vel verdt å lese for de som er interessert i en norsk linse på det amerikanske samfunnet gjennom 200 år. Eller kanskje burde heller 200 år bli rettet til snaut 100 år, og med sosialhistorisk hovedvekt. Antologien kan derfor mistenkes å være satt sammen i litt hui og hast, hvor man har hatt en idé om å produsere noe i anledning tohundreårs-jubileet for norsk utvandring, men så har latt seg forføre av det amerikanske demokratiets relative «hotness» i dagens offentlige ordskifte.
Helhetlig havner dermed antologien mellom to stoler, utvandringshistorie og demokratihistorie, og klarer aldri å hente seg inn fra dette. Det er også kritikkverdig at ingen av antologiens bidragsytere har amerikansk historie som sitt primære fagfelt. Sosial- og arbeiderhistorikere er det derimot nok av på bidragslisten, hvilket tolkes som en implisitt slutning vedrørende fagbevegelsens vitale posisjon i den demokratiske realitet. Dette må kunne sies å i all hovedsak være en norsk slutning. At den amerikanske konteksten her er svært ulik den norske er helt åpenbart, men dette blir i liten grad poengtert. Dette understreker igjen hvilket perspektiv man har gått inn i dette arbeidet med, og det utilfredsstilte behovet for supplerende artikler for hvordan en skal forstå det amerikanske demokratiet fra et amerikansk perspektiv. Den som leser boken i håp om å bli klokere på amerikansk demokrati, vil dermed bli skuffet, selv om artiklene i antologien isolert sett byr på interessant lesning, spesielt med tanke på de mindre velkjente historiene som kommer frem i særlig Sæther og Larsen/Austvegs bidrag.
Noter
[1] Ref. Mestads sitat på side 43, «Men på statsnivå blei Noreg i ein viss forstand meir demokratisk, for etter grunnlova var det folkevalde lovgivande organet mektigare enn det utøvande den utøvande makta -kongen og regjeringa».
[2] Altså artiklene til Terje Rasmussen, Hilde Sandvik og Mikael Lyngaas.
[3] Et tidsskrift med formål å selge inn immigrasjonsdrømmen blant befolkingen. Tidsskriftet hadde bred apell, noe som sees som et bilde på hvilke holdninger som gjaldt for nordmenn, uavhengig av det mer abstrakte konseptet rundt demokrati.
[4] Som f.eks. representert i Gunner Myrdals velkjente monografi fra 1944: Myrdal. An American Dilemma, (New York: Harper&Row Publishers, 1962).
[5] Norges Yrkeskvinners Landsforbund
[6] Nå handler Sørensen og Storsveens artikkel hovedsakelig om 50- og 60-årene, men artikkelen står likevel som antologiens eneste representant for Norge i etterkrigstiden, som videre validerer kritikken som forelagt
