Det er en modig påstand Helge Røed åpner sin biografi om Erik Brofoss med: «Erik Brofoss var etterkrigstidas viktigste politiske strateg».[1] Som nasjonal politisk strateg var han ikke folkevalgt, og heller ikke av den strategiske typen politikere med stort nettverk i flere maktbastioner om vi skal tro journalist og forfatter Helge Røed. Da han ble finansminister høsten 1945 var det med lite politisk erfaring, og dermed nokså ukjent i det politiske miljøet. Slik vi kjenner norsk etterkrigshistorie ble flere av den nye generasjonen politikere og teknokrater etter andre verdenskrig, arkitekter og førere i «Arbeiderpartistaten». Til tross for en nokså rik litteratur om disse nasjonale strategene, har en biografi om Erik Brofoss til nå ikke vært å finne. Helge Røed har gjort et svært vellykket arbeid med å fylle det kunnskapshullet.
En nasjonal strateg
Mens Brofosslekta var fra det Røed kaller «bygdeproletariatet», vokste Erik Brofoss opp i noe mer trygge økonomiske rammer i Kongsberg. Kanskje ikke overraskende var han dyktig på skolen, og hevdet seg også som friidrettsutøver som ung. Utdannet med juridisk embetseksamen i 1931, fikk Brofoss se konsekvensene av den økonomiske krisen på 1930-tallet; der selv høyt utdannende personer som Brofoss selv hadde vanskeligheter med å finne arbeid. Skal vi tro Røed ble den økonomiske krisen på 1930-tallet og de medfølgende politiske og menneskelige konsekvensene av dette utgangspunktet for Brofoss’ videre økonomiske tanker. Noen år senere ble Brofoss også utdannet sosialøkonom, i perioden hvor innflytelsen kom fra mellomkrigstidens store økonomer som John Maynard Keynes, Ragnar Frisch, og Gunnar Myrdal.
Under den tidlige fasen av krigen var Brofoss en del av motstandsarbeidet, og var blant annet sentral i arbeidet med utgivelsen av den illegale avisen Norsk Tidend. Senere flyttet han og kona Kirsten til Sverige, og deretter til London. Her møtte Brofoss regjeringens indre liv, og det som skulle bli langvarige arbeidsrelasjoner i etterkrigsperioden; blant annet den senere sentralbanksjefen Knut Getz Wold. Under krigen ble Brofoss utnevnt til øverste embetsmann i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet.
Røed gjør en god jobb med sin skildring av hvordan uenighetene vedrørende Norges vei etter krigen også var tilstede i London. I diskusjon med juristen og økonomen Wilhelm Keilhau, ble diskusjonene om planøkonomiske virkemidler svært opphetede.[2] Brofoss blir ifølge Røed allerede under eksilregjeringens arbeid i London innflytelsesrik, og konturene av en nasjonal strateg vokser frem. «Både videreføringen av reguleringer og rasjonering, avvisningen av en ny H-7-krone, vekslingskurs på 20 kroner mot pundet, vannkraft- og industriutbyggingen og forbudet mot arbeidsnedleggelse pekte fram mot den politikken Erik Brofoss seinere skulle føre som finansminister».[3] Etter hjemkomsten til Oslo ble Brofoss nokså raskt bragt inn i regjeringens sentrale kretser, og ble nestformann i Det økonomiske samordningsrådet. Brofoss skal først ha blitt tilbudt formannsposisjonen, men takket nei av hensyn til potensielle samarbeidsproblemer med finansminister Gunnar Jahn.[4]
Etter Jahn var ferdig var det derimot Brofoss tur, og han tok over som finansminister i november 1945. Dermed var Gerhardsens lange styringsepoke med rene ettpartiregjeringer i gang for fullt. Med en enorm disiplin og arbeidsvilje beskriver Røed hvordan Brofoss satte seg i respekt hos både politikere og embetsmenn. Gjennom økonomisk vitenskap skulle tidligere kriser unngås, og målene med samfunnsutviklingen nås. Her var altså de økonomiske ideene til Keynes, Frisch, og svenskene Ohlin og Myrdal gjenstand for stor inspirasjon. For de leserne som kjenner til mye av etterkrigsperiodens økonomiske og politiske historie blir boka en god repetisjon. Det er likevel en detaljert og grundig redegjørelse av de første etterkrigsårene og den politisk økonomiske utviklingen som fulgte. Som Røed selv påpeker, er etterkrigsperioden gjerne presentert som harmonisk i generelle fremstillinger over norgeshistorien. Slik var det ikke for de involverte.
På grunn av vanskeligheter med prissubsidieringen i de første årene etter krigen, gikk det så langt at han flere ganger ønsket å fratre stillingen. Etter Gerhardsens nei, fortsatte han likevel på post.
Røeds gjennomgang gir også et tydelig inntrykk av den personlige investeringen Brofoss hadde i stabiliseringslinjen gjennom en stram og ansvarlig økonomisk politikk. «Han hadde en personlig ansvarsfølelse for økonomien: Når det gikk galt, var det hans ansvar.»[5] På grunn av vanskeligheter med prissubsidieringen i de første årene etter krigen, gikk det så langt at han flere ganger ønsket å fratre stillingen. Etter Gerhardsens nei, fortsatte han likevel på post. Mer kjent er kanskje Brofoss’ innførelse av nasjonalbudsjettet. «Det gikk ikke mer enn et par måneder fra de unge sosialøkonomene hadde kommet inn i departementet til det første nasjonalbudsjettet ble lagt fram for Stortinget 19. februar 1945».[6] Arven fra Brofoss står seg til i dag.
Brofoss overtok som handelsminister i 1948, og handelsdepartementets økende betydning synes ifølge Røed å være avhengig av den nye strategen Erik Brofoss. Med ansvar for blant annet valutapolitikk, ble den borgerlige siden bekymret for en stadig mektigere Brofoss. Røed har hentet frem et sitat fra Morgenbladet for å illustrere denne frykten: «Dermed blir herr Brofoss økonomisk diktator».[7] Da stabiliseringspolitikken etter krigen begynte å ta slutt i 1949/50 var Brofoss igjen sentralt plassert. Under en telefonsamtale mellom sentralbanksjef Gunnar Jahn og handelsminister Brofoss ble det besluttet at Norge skulle følge Storbritannias devaluering.[8] Med Trygve Brattelis inntreden som finansminister i 1951 ble større deler av den økonomiske politikken flyttet tilbake til Finansdepartementet, og dermed reduserte den nye statsministeren Oscar Torp, Brofoss’ makt.[9]
Det er en påfallende observasjon gjennom boka til Røed at mulighetene for politikk, fra ideer til handling, synes å være på et helt annet sted enn dagens tidsånd tillater.
Fra 1954 overtok Brofoss som sentralbanksjef. Noen år senere fulgte Knut Getz Wold som visesentralbanksjef. «De hadde fulgt hverandre som skygger siden krigens dager, og det var helt sikkert i samsvar med Brofoss’ ønske.»[10] Røed beskriver et paradoks at Brofoss selv hadde vært en del av etterkrigstidens politikere som tok politisk kontroll over Norges Bank, samtidig som han senere ønsket uavhengighet når han skulle styre den. Det er likevel ikke så entydig, det var fortsatt «regjeringens bank», også under Brofoss. Samtidig kan en lure på hvor pengepolitisk interessert Erik Brofoss var i sin periode som sentralbanksjef. Han satt samtidig i sentralstyret til Arbeiderpartiet, og var med i en rekke utvalg og diskusjoner for den større samfunnsstyringen. Det kan synes som om Getz Wold fikk mye av sentralbanksjefarbeidet: «Da Knut Getz Wold ble utnevnt som visesentralbanksjef i 1958, overlot han mye ansvar til ham, og [Brofoss] engasjerte seg sterkere utenfor banken.»[11]
Sitt største politiske nederlag synes å være uteblivelsen av en felles tollunion i Norden. Det står likevel ikke i veien for hans noenlunde «heltepresentasjon» i boka til Røed. I tillegg lanserte Erik Brofoss idéen om å etablere Distriktenes utbyggingsfond, nærmest mot hele det fagøkonomiske etablissementet. «Han hadde selv banet veien for den sterke posisjonen sosialøkonomene hadde i regjeringsapparatet, og nå fikk han en stor del av dem mot seg».[12] Fondet ble etter diskusjoner etablert, med Brofoss som styreleder. Til sine siste dager vitnet Brofoss om en økonomisk tenker med selvtillit. På et seminar i 1977, arrangert av OECD, gikk Brofoss til fagøkonomisk angrep på den såkalte «Phillips-kurven», som frem til i dag er et hyppig anvendt faguttrykk i diskusjonen om inflasjon og arbeidsledighet.[13] Det er en påfallende observasjon gjennom boka til Røed at mulighetene for politikk, fra ideer til handling, synes å være på et helt annet sted enn dagens tidsånd tillater.
Journalisten vs. historikeren
Det er ikke et helt riktig inntrykk at Brofoss er utelatt fra den sentrale litteraturen om etterkrigstiden, slik Røed åpner med. For eksempel, i verk som De nasjonale strateger og Ambisjon og tradisjon, er Brofoss helt sentralt plassert. En annen kritikk vil være at det forekommer en del gjentagelser over den politiske historien hvor det ikke er åpenbart at Brofoss spiller en viktig rolle. For eksempel statsministerbyttet i 1955.[14] Som de fleste bøker, kunne også denne vært noe kortere.
Slik Hans Olav Lahlum har påpekt ved flere anledninger, finnes det gjerne et skille mellom biografier skrevet av historikere, og biografier skrevet av journalister. Skillet han mener å observere er omfanget av kilder og måten kildeføringen foregår.[15] Uten at kvaliteten nødvendigvis er bedre hos historikerne, skrives gjerne denne typen biografier med en mer tilfredsstillende kildeføring. Helge Røed befinner seg etter denne leserens vurdering i en slags mellomposisjon. Noe underlig er det også at valget av kildebruk ikke tydeliggjøres, særlig med tanke på at Lahlum refereres som en inspirasjon til å skrive boken. Synd er det også at i diskusjoner om politiske avganger, for eksempel Oscar Torp i 1948, går ikke boken i dialog med den litteraturen som finnes på området. Hans Olav Lahlums Noen har snakket sammen er et prominent eksempel på den eksisterende litteraturen.[16] Røeds bok har flere sider med sluttnoter, men mangler en fullverdig litteraturliste. Boken synes derfor å være preget av noe vilkårlighet når det refereres til litteratur.
Det kan selvsagt ha noe for seg å begrense referansene hvis ambisjonen er å nå bredere ut enn til dem med særlig stor interesse for forskningen og litteraturen. Slik sett er det et respektabelt valg, men også noe utilfredsstillende for de av oss som gjerne skulle hatt mer av betraktninger omkring kilder og litteratur. Det er likevel verdifullt arbeid Røed har gjort med å gjennomgå etterlatte dokumenter fra hovedpersonen selv, og dette er svært fint presentert. Det er vanskelig å se for seg at innholdet i disse ville blitt kjent uten arbeidet til Røed. Bare det er godt gjort!
[1] Helge Røed, Erik Brofoss: Strateg og samfunnsbygger (Oslo: Gyldendal, 2024), 13.
[2] Røed, Erik Brofoss, 54.
[3] Røed, Erik Brofoss, 59.
[4] Røed, Erik Brofoss, 71.
[5] Røed, Erik Brofoss, 97.
[6] Røed, Erik Brofoss, 100.
[7] Røed, Erik Brofoss, 122.
[8] Røed, Erik Brofoss, 138.
[9] Røed, Erik Brofoss, 151.
[10] Røed, Erik Brofoss, 168.
[11] Røed, Erik Brofoss, 216.
[12]Røed, Erik Brofoss, 197.
[13]Røed, Erik Brofoss, 253-255.
[14]Røed, Erik Brofoss, 159-160.
[15]Lahlum, «Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer», 46.
[16]Se Hans Olav Lahlum, Noen av oss har snakket sammen...: Personskifter i Arbeiderpartiet under Gerhardsen og Bratteli (Oslo: Cappelen Damm, 2010).
Litteraturliste:
Lahlum, Hans Olav. «Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer - og som akademisk balansekunstner.» Fortid 5, no. 1 (2008): 45-52.
Røed, Helge. Erik Brofoss: Strateg og samfunnsbygger. Oslo: Gyldendal, 2024.
