Den er skrevet i ei rekke korte kapitler, som springer meget i tid. Ofte (men ikke alltid) er kapitlene innrammet av reiser Tvedt har foretatt ved eller langsmed elva. Reiseglimtene er gjengitte med varierende grad av dramatikk. Et eksempel: «Da jeg første gang, i 1983, drev over den enorme og menneskeskapte Nassersjøen, var jeg på vei fra Egypt til Sudan om bord i en gammel holk som et par turer senere sank i et flammeinferno med flere hundre mennesker om bord» (s. 116). Andre ganger betrakter han området rolig fra kafébord.
Noen av gangene Tvedt plasserer seg selv i teksten virker det en smule konstruert (som på s. 32). At forfatteren selv er til stede i fortellingen fungerer imidlertid stort sett godt når det gir inntrykk av en forfatter rik på kunnskap og oversikt; noen hver er jo uansett vant med ham fra dokumentar-tv-skjermen.
Enkelte kapitler er meget korte, som for eksempel «Den norske løpekongen som døde på vei til Nilens kilde» på under 1 1/2 side. Bokas oppstykkede struktur inviterer i det hele tatt til lesing nå og da i stedet for i ett strekk. Mon tro om Tvedt tar det som en kompliment at boka dermed egner seg for å lese på reiser og lignende, men faktisk tror jeg han har hatt en todelt mening med boka. 1) Skape et helhetsinntrykk av et overordentlig viktig vassdrag og hvilken rolle vann spiller i historien. 2) Om enkelthetene i Nilens historie — å friste leseren til å sette seg nærmere inn i litteratur som går enda mer i dybden på spesielle felt. Det lykkes Tvedt med.
