Hva gjør du nå?
Nå jobber jeg på Institutt for Forsvarsstudier (IFS). Der holder jeg på med en litteraturstudie hvor jeg samler inn og analyserer forskning om den norske militære innsatsen i Afghanistan etter 2001. Ellers holder jeg på med å skrive en artikkel som baserer seg på funn fra masteroppgaven min, og jobber med å utvikle stipendiatprosjekt.
Hva handlet masteroppgaven din om, og hvilke funn resulterte undersøkelsen i?
Masteroppgaven min har tittelen «Verdensmestre på likestilling uten likelønn – En sammenligning av norsk og svensk likelønnspolitikk og -debatt fra 1950 til 2002». Jeg fulgte den politiske håndteringen av likelønn i en periode på over 50 år i to skandinaviske land, og sammenlignet denne fortløpende. Likelønn har så langt fått veldig lite oppmerksomhet i historiefaget, noe som gjorde det ekstra spennende å skrive om fordi det er så mye vi ikke vet! Jeg gjorde flere interessante funn, men det er to som skiller seg ut.
Det første funnet ble tydelig med en gang jeg startet å se i det svenske arkivet. Dette handlet om at svenske politikere viste til den norske politiske håndteringen av likelønn. Dette i seg selv er mest interessant sett sammen med hvordan Norge og Sverige vanligvis har håndtert likestillingspolitikk. Normen har nemlig vært at Norge har blitt inspirert av Sverige. Men da det kom til likelønn var det altså motsatt – svenskene diskuterte og viste til den norske politiske håndteringen gjentatte ganger fra 1950 og frem til 1994 da svenskene ble medlemmer av EU. Det er også viktig å poengtere at til tross for at nordmennene gikk foran svenskene var dette bare så vidt, og utfallet av politikken i de to landene ble i grunn veldig likt. Dette kom trolig av at begge land ble inspirert og dyttet frem av internasjonale impulser og påtrykk, noe som tar meg videre til det andre store funnet i oppgaven.
Det har nemlig vært internasjonale impulser, påtrykk, lover og regler som har vært utslagsgivende for at den norske og svenske staten har tatt mer ansvar for likelønn. Politikken kom altså utenfra. Til tross for at svenske politikere ble inspirert av norske, var heller ikke den norske staten en pioner innen utviklingen av likelønnspolitikk. Et godt eksempel på dette ser man ved å undersøke hvordan kvinnesatsen i Norge og Sverige ble fjernet. I 1950 var det egne lønnssatser for kvinner og egne lønnssatser for menn på det private arbeidsmarkedet i begge land. Med andre ord var det “lønn etter kjønn”. Både Norge og Sverige var avhengig av internasjonale påtrykk for å kvitte seg ved inngangen av 1960-tallet. Et gjennomgående trekk for likelønnspolitikken har dermed vært behovet for internasjonale organisasjoner som ILO og EU. Det har selvsagt også vært viktige norske og svenske aktører som har drevet lobbyvirksomhet og politikk, men de store endringene har likevel ikke kommet fra nasjonalt hold.
Hvilke primærkilder og/eller forskningslitteratur vil du trekke frem som viktigst for oppgaven din?
De mest interessante funnene mine gjorde jeg fordi jeg brukte sammenligning som metode og benyttet Mary Hilson sin teori om «En nordisk modell, fem unntak» som perspektiv. Denne inngangen var ganske krevende, fordi jeg sammenlignet to land hele veien og så på en relativt lang periode. Siden jeg er helt ny i historiegamet, var det til tider litt mange baller i luften og veldig mye stoff å håndtere på en gang. Når dette er sagt fikk jeg en veldig bratt læringskurve hvor jeg virkelig fikk utviklet og utfordret meg selv!
Jeg var selvsagt helt avhengig av forskningen som hadde blitt gjort før meg for å skrive oppgaven, benyttet meg av både norsk, svensk og internasjonal litteratur. Heldigvis brukte jeg også en del digitaliserte kilder, som gjorde at det hele ble overkommelig. De viktigste primærkildene ble dermed digitaliserte Stortings- og Riksdagsdokumenter i kombinasjon med ikke-digitaliserte arkiver. De fysiske arkivene lå i det svenske og norske Riksarkivet og var knyttet til ulike politiske komiteer, råd og ombud. Jeg brukte også Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) i både Stockholm og Oslo, og var hyppig inne på det norske Nasjonalbiblioteket sitt enorme digitaliserte materialet.
Har du noen tips du skulle ønske du selv hadde fått som ny masterstudent?
Dette er et tips jeg faktisk fikk fra veilederen min Eirinn Larsen, men jeg sier det likevel siden det ble veldig viktig i min prosess og fordi det var noe jeg stadig måtte minne meg selv på. Hennes tips var å hele tiden lese og skrive om hverandre. Jeg tror det er veldig lett for historikere å lese seg ihjel, fordi det er uendelig med stoff og kilder man vil, og burde lese. Problemet er bare at man ender med å lese det samme stoffet veldig mange ganger om man ikke også skriver underveis. Det er heller ikke mulig å skrive en master fra hukommelsen uten referanser, så da sier det seg selv at man må skrive og lese om hverandre fra start.
Ellers anbefaler jeg selvsagt alle å investere tid og energi i medstudenter. Jeg var helt avhengig av masterlesesalen på UiO. Jeg tror man sjelden kommer over et lignende miljø senere i arbeidslivet!
Hvorfor trenger vi historikeren?
Jeg tror vi trenger historikere av mange grunner. Historie er viktig for å forstå hvordan vi har kommet dit vi er i dag, og vi trenger det for å skjønne hvordan kultur og samfunn blir skapt og endret. Slik som for eksempel tradisjoner, som hele tiden er i endring!
Faget er også viktig for identitetsbygging. Jeg mener det er helt essensielt å jobbe mot å ha flest mulig ulike historikere som har, og tar, forskjellige innganger til fortiden. At historikere bruker ulike perspektiver og har ulike utgangspunkt er nødvendig for at faget skal være aktuelt og i utvikling. På denne måten vil vi også sitte igjen med et bilde av fortiden som er så bredt som mulig. Det er åpenbart mange historier som fortsatt ikke er fortalt, og vi trenger mange ulike stemmer for å utfordre en rekke narrativ som ofte blir stående alene og uutfordret litt for lenge.
