Mastergrad i historie, Universitetet i Oslo
Hva gjør du nå?
Nå bygger jeg på masteren med PPU ved UiO og dokumentasjonsforvaltning ved OsloMet. Samtidig holder jeg øynene åpne for stipendiatstillinger og andre spennende jobber å søke på, så hvis noen føler seg kallet til å tipse om en stilling, er det bare å sende meg en DM på LinkedIn. #OpenToWork
Hva handlet masteroppgaven din om, og hvilke funn resulterte undersøkelsen i?
Målet med masteroppgaven var å svare på hvordan oljevåpenet i 1973 påvirket Vestens syn på organisasjonen Non-Aligned Movement (NAM), med hovedfokus på USA og Storbritannia som hovedaktører fra Vesten, og på NAM som en enhetlig blokk og representant for den tredje verdens politiske krav.
Etter Oktoberkrigen økte OAPEC og OPEC oljeprisene og innførte en embargo mot vestlige land som støttet Vestens økonomi. 1973 fremsto slik som et vendepunkt med tanke på råvarematerialer og utvikling, samt som et viktig år i den gradvise overgangen fra at den tredje verden var økonomisk avhengig av de mer utviklede landene, til gjensidig avhengighet mellom Nord og Sør. NAM utnyttet situasjonen og brukte oljevåpenet som et politisk middel for hele den tredje verden. Organisasjonen brukte muligheten til å fremme prinsippene bak New International Economic Order (NIEO) i FN og G77. Ved å utnytte den økte selvtilliten i den tredje verden og den gjensidige avhengigheten som vokste, klarte NAM a opprettholde samhold blant utviklingslandene og dermed få gjennom gunstige resolusjoner i FN. Dette, kombinert med Vestens økonomiske vanskeligheter og interne uenigheter, styrket Vestens syn på NAM som en innflytelsesrik aktør.
Den tredje verden ble, i stor grad takket være NAMs arbeid, oppfattet som en egen blokk som motsatte seg Vestlige interesser. USAs frustrasjon ble større da noen europeiske stater, som Storbritannia, lot seg overbevise av NAMs krav som følge av oljekrisen. I frykt for politisk isolasjon, begynte USA aktivt å bruke Vestlige institusjoner slik som G7 og IMF mot NAM og NIEO.
Samspillet mellom oljevåpenet, NAM og NIEO kan sies å være en ‘unfailure’- et begrep Jennifer Wenzel bruker om sosiale og politiske bevegelser som ikke oppnådde sine mål, men som allikevel ble ideologisk viktige. Selv om NAMs bruk av oljevåpenet for å fremme NIEO falt sammen på 80-tallet, bidro det til endrede internasjonale forhold på 70-tallet og demonstrerte den tredje verdens makt til å påvirke global politikk. Det dannet et viktig grunnlag for dagens Nord-Sør-konflikt, og illustrerer betydningen av et godt Sør-Sør-samarbeid.
Hvilke primærkilder og/eller forskningslitteratur vil du trekke frem som viktigst for oppgaven din?
Jeg fant dessverre ikke så mange relevante primærkilder som jeg hadde håpet på, og arbeidet derfor i stor grad med å trekke linjer og se sammenhenger mellom de kildene jeg fant og sekundærlitteratur. Kilder på Vestens oppfatning av NAM fant jeg hovedsakelig i form av rapporter og møtereferater fra nasjonalarkivet i London, samt digitalt på National Archives and Records Administration og Office of the Historian. I tillegg var det britiske parlamentets og FNs digitale arkiver viktige. Sist men ikke minst vil jeg trekke frem Odette Jankowitsch og Karl P. Sauvants samlinger av offisielle NAM-dokumenter i The Third World Without Superpowers: The Collected Documents of the Non-Aligned Countries. Deres arbeid med å samle disse dokumentene var til stor nytte for masteroppgaven min.
Det var kanskje særlig tre ting jeg fant interessant med kildene. For det første var det interessant at de amerikanske og britiske kildene reflekterte på hverandre og den andres håndtering av NAM. For det andre var det spennende å observere sammenhengen mellom NAMs arbeid og Vestens holdninger. NAM utviklet sin politikk og sine fokusområder som en reaksjon på Vestens manglende vilje til å implementere NIEO. Samtidig reagerte Vesten negativt på organisasjonens krav. Og kanskje lite overraskende, men fortsatt særdeles viktig, er hvordan amerikanske politikere var tydelig mer positive til NAM og NIEO i offentlige taler enn under private møter.
Det er mye litteratur som tar for seg oljevåpenet, men det meste fokuserer på de oljeproduserende statene. Noen historikere, eksempelvis Duco Hellema, Jürgen Dinkel og Jovan Čavoški, greier derimot ut om NAMs økte innflytelse på 70-tallet, oljevåpenets betydning for hele den tredje verden og Vestens motstand mot NIEO. All denne litteraturen har vært uvurderlig for å underbygge kildearbeidet mitt.
Har du noen tips du skulle ønske du selv hadde fått som ny masterstudent?
Vær aktiv og sosial! Det er viktig å få andre impulser og avbrekk fra den intense jobbingen. Både Fortid og masterlesesalen er fine plasser for å møte hyggelige folk som også kan relatere til stresset du går gjennom.
Noe av det jeg angrer mest på er at jeg startet så sent med å finne primærkilder og å avklare hvor mye som allerede var skrevet om problemstillingen min. Jeg anbefaler derfor å starte tidlig med dette, slik at du ikke føler det er for sent å gjøre endringer i planen underveis.
Og ikke minst, skaff deg relevant erfaring ved siden av studiene (dersom du har overskudd til det!). Det vil alltid være en fordel å ha hatt en relevant deltidsjobb eller et interessant frivillig verv.
Hvorfor trenger vi historikeren?
Det er et stort spørsmål og man kan nevne mange grunner til hvorfor historikere har en nytteverdi i samfunnet. Jeg tror ikke jeg kan komme med et bedre svar enn det andre har gitt før, men jeg kan nevne et par ting uansett. Historikere er sterke på kildekritikk og kritisk tenkning, noe som ikke akkurat mister sin relevans i et stadig mer digitalisert samfunn der AI og fake news tar mer og mer plass.
Historikere har også en unik evne til å se sammenhenger og forstå de lange linjene. I dagens globale samfunn er det essensielt å kunne forstå hverandre og mangfoldet av perspektiver. For å klare dette, trenger vi å se på ulike samfunn, folkegrupper, bevegelser og kulturer fra et historisk perspektiv. Jeg tror også det ligger i menneskets natur å være opptatt av sin egen identitet. Også dette krever kunnskap om hvor man kommer fra.
Jeg hospiterte ved den norske ambassaden i Kroatia under studiene, og ambassadøren kom med en kommentar jeg fant morsom. Han var glad for at jeg var historiker og ikke statsviter, fordi historikere fokuserer på fakta mer enn teori. Kanskje ikke alle vil si seg enige i utsagnet, men jeg synes det var fint å høre uansett.
