(Construction on this page has stopped.)

HISTORIEN

De svensk-norske konger regnet unionsdagen den 4. November som Norges offisielle nasjonaldag. I den alminnelige opinion er studentene, særlig Henrik Wergeland, med rette blitt stående som de uforfærdede forkjempere for 17de mai. Her er litt av historien:

1824
Den 17. mai 1824 ønsket Stortinget å feire ti-årsdagen for grunnlovens innførelse. På flere steder i landet hadde man allerede i årene forut for 1824 feiret 17. Mai. De svensk-norske myndigheter hadde ikke hatt noen innvendeinger mot dette, før bladet Patrioten kom med forslag om å gjøre dagen til en mer offisiell fest. Stortingsrepresentantene valgte imidlertid å avlyse festen da det kom frem at Carl Johan følte seg ille berørt. Markeringen avdenne dagen var etter hans mening en feiring av kongevalget (Christian Fredrik) på Eidsvold og et uttrykk for misnøye med unionen. Men studentene lot seg ikke kue, og kongen forsøkte i første omgang å kvele frihetsytringene med de ikke-voldelige maktmidler han hadde til rådighet.

1826
I 1826 ba Carl Johan stattholder Sandels om å underrette ham om hvem som deltok i 17. Mai-feiringene. Studenter kunne straffes ved at de ikke fikk noe embete, mens embetsmenn eller statsansatte kunne avskjediges. Stattholderen forsøkte å skjule studentenes festligheter for kongen.

1827
Men i 1827 feiret studentene dagen i full offentlighet. De sang til og med den nye nasjonalsangen (Sønner av Norge) i nærvær av en større folkemasse. Det var laget et hefte som blant annet inneholdt "Sønner av Norge" (H.A.Bjerregaard), "Mens Norhavet bruser" (C.N.Schwach) og "Hvor herligt er mitt fødeland" (S.O.Wolff). Kongen bekymret seg over utviklingen Han avskjediget stattholderen og bad myndighetene om å forhindre nye feiringer i det kommende år.

1828
Carl Johan kom til og med selv til Christiania i 1828 for å tale mot 17. Mai og for å kotnrollere hva som foregikk. Folket holdt seg i ro, men politiprotokollene kan berette om personer som ble innbrakt for å forklare årsaken til deres uhemmede hurrarop. Carl Johan var likevel fornøyd med utviklingen, og han slapp å gi de svenske grenseregimentene marsjordre. Det siste demonstrerte til fulle alvoret i situasjonen.
Nasjonalsanger som "Sønner av Norge" fikk gjennom dette et mye sterkere politisk innhold enn deres uskyldige tekstinnhold burde tilsi. "Sønner av Norge" sveiset studentene sammen, og sangen ble etter hvert sunget av flere og flere ved givne anledninger. I 1828 var den 18 år gamle Ole Bull leder av teaterorkesteret, og den danskfødte bokhandler Johan Dahl forteller at publikum i tide og utide skal ha oppfordret ham til å la orkesteret spille "Sønner av Norge".

1829
Forbudet mot å feire nasjonaldagen førte til en polarisering av radikale og konservative synspunkter i Studentersamfundet, og i januar 1829 vedtok et flertall av studentene å gjøre 17. mai til en årlig festdag. Mange meldte seg ut av engstelse for hva som kunne bli konsekvensene. Forslagsstilleren A.L. Brock måtte som straff vente på et embete i 7 år, men slike tiltak syntes bare å virke mot sin hensikt. I nettene forut for 17. mai hadde løpesedler og slagord på husveggene oppfordret folk til å markere grunnlovsdagen. Mandag ble følgende innbydelse slått opp på Universitetets port i Karl Johans gate 47:

"Ifølge det Norske Studentersamfunds Beslutning av 9de Maj 1829, indeholdende, at ogaa academiske Borgere udenfor Samfundet kunde deltage i dets Festligholdelse av 17de Maj, tilkjendegives det herved, at D'Hrr. Studenter, der maatte ønske at tage Del heri, kunde subscribere paa en hos Universitetsportneren nedlagt Liste, eller Mandags og Thorsdags Aftener paa den i Samfundslokalet liggende."
Christiania, 11te Maj 1829
Ludvig Christensen Daae p.r.Samfundets 1ste Directeur L.F.Holst p.t.Secretair

Da denne innbydelse ble slått opp, ble den etter politimesterens ordre tatt ned. Og da ett nytt skriv straks ettet ble hengt opp igjen, grep politiet inn påny. En tredje gang gjentok dette seg.

Nå grep Kirkedepartementet inn. Det gjorde det akademiske kollegium oppmerksom på hva som hadde foregått, og henstillet kollegiet "at træffe kraftige Foranstaltninger til at hindre en Festligholdelse, der strider mod Hans Majestæts i Kundgjørelse av 7de Mai f.Aar yttrede Ønske".

Politimesteren mente at Universitetsporten var et offentlig sted, der han hadde rett til å gripe inn for å holde lov og orden. Men kollegiet mente at porten stod under Universitetets egen jurisdiksjon "i Overensstemmelse med Christiania Politis Anordning af 12te Februar 1745", anket saken for politiretten og forlangte rettens avgjørelse. Denne gikk imot kollegiet, som appelerte til høyesterett. Der ble politimesteren dømt!

Da dampskibet "Constitutionen" ankom til Christiania den 17. Mai 1829, ropte folk hurra og sang nasjonalsanger fra det trykte heftet. Senere på kvelden møttes en del akademikere til aftenselskap.

Ute på byen var studentene blitt provosert av politiets nærvær. Det skal ha vært to tusen mennesker på vei til torvet. Politimesteren og stiftsamtmanden formanet folkemengden til å forlate torvet flere ganger, men det var ikke mulig å få dem til å gå. Klokken slo 10 om kvelden - den såkalte "Politi-tid", da bør "ro og orden hærske paa gaterne" står det i instruksen. Politimesteren taler enda en gang, befaler folk å dra hjem og sier at hvis de ikke adlyder må han gripe til sterkere midler. Folk morer seg over det hele og blir stående eller slentrer omkring, spent på hva som vil følge.

Politimesteren erklærer til stitsamtmanden at "den offentlige rolighet maa ansees forstyrret", og at det ikke står i hans makt å gjenvinne den. Stifstmanden begir seg til statholderen og melder dette. Statholderen befaler nå at militær hjelp skal brukes til å skaffe ro på gatene og spre "den støiende mængde". "Lad magistraten læse oprørsloven".

Magistraten hentes fra rådhuset (fung. Borgermester raadmand Flock). Han tar sin lovbok med seg, to mann bærer tente brannlykter og eskortert av adjutanter og ordonanser tilhest begir det lille følge seg til torvet, der kommandanten også sitter tilhests. Wergeland ser borgermesteren med brannlyktene og ler høyt - "det er jo grangivelig som Diogenes med lykten!". Folk stimler sammen for å høre hva stitsamtmanden sier. "Det fornødne i overensstemmelse med grunsloven og magistratens instruks vil nu bli iagtatt" sier stitsamtmanden, før borgermesteren tar ordet. "Enhver der vil agtes for retsindig og god borger maa nu forlade Torvet og gaa rolig hjem!".  Men selv om de fleste gjerne vil være gode borgere, er hele opptrinnet altfor morsomt og uvanlig til at de vil gå glipp av noe, så de blir stående og vente på fortsettelsen.

Lyktene ble hevet så borgermesteren kunne lese fra loven. Han leser grundlovens paragraf 99 siste ledd, deretter lovens 6-4-13. Først en gang, så igjen og deretter en tredje gang. Når han er ferdig roper folket hurra! Det er mye glede i forsamlingen over dette skuespill. Men et par eldre herrer av den gode, gamle skole, som har lært å respektere myndighetene finner det nå riktigst å dra hjem.

"Lovens bydende er opfylt, hr stifsamtmand!" sier borgermesteren. "Det har vi hørt" sier en ukjent person i mengden. Hurra! ropes det."Nu blir der anvendt fysisk magt!" sier borgermesteren, og kommandanten gir en ordre til en adjutant som rir avsted.I fem minutter venter man på hva som vil skje. Da rir løytnant Morgenstierne inn på torvet fulgt av 8 mann tilhest. Det er kavalleripiketen. Baron Wedel-Jarlsberg gir kommandoen "Former eskvadronen, løitnant". Han gir videre ordre om at folkehopen skal spres ved kavallerichok. Rytterne springer først rundt på torget i en halvsirkel, kommer rundt vannposten og ender så med "en formelig Attaque" mot steinene ved domkirken. Voksne og barn flykter til alle kanter med rop og skrik, noen ris overende, snubler og faller mens kavalleristene rir over dem. Det ropes oder og forbannelser. Et nytt chok følger etter det første. Så fortsettes det med chok opp etter Grænsen og Møllergaten, mens folk flykter til alle kanter, opp trapper og inn i porter.

"Skræmt af en Jæger en stakkels Dame
ved intet bedre, end i det samme
at sætte hurtig sin pæne Fod
ind af et Vindue, som aabent stod"

Studenten Leganger kastet seg nesegrus for ikke å bli ridd overende, slik som student Heffermehl. Marketender Ersgaard og kammaker Elstrand rives ned av piketen og faller. Straalemester Jensen fra brannvesenet får et rapp av en kavalleristsabel, og student Røtting segner om etter et sabelhugg (mest av skrekk, forresten).

Nå er den militære hovedstyrke ankommet under kommando av jourhavende, premierløitnant Wilse. 79 mann i piketen, 4 underoffiserer og fire andre underoffiserer former kompaniet, og kommandanten befaler at geværene lades med skarpt! Styrken oppdeles i patruljer og mindre avdelinger, som får ordre til å rydde gatene. Nå lyder gatene av taktfast marsj. Patruljene bruker kolbeslag til å drive borgene bort fra de tilfluktsteder som de i forskrekkelsen har søkt til.

Henrik Wergeland kom etpar dager etterpå med stykket om Torvslaget
"Phantasmer efter Ravnekrog-Poetens Manuskript, oversatte av Barbarossa, Politiemester i Salee, saa i det Spanske, oversatte af Grev d'Espanna, Gouverneur i Catalonien, saa i det Portugisiske, oversatte av Barbeer Pires, marquis Queluz, hvorefter de, udi det Norske, til Lyst og Fornøielse, overførte ere af Siful pro Patria Sifadda, velmeriteret Baccalaureus. "

Politiet arresterte ikke noen, men i de følgende dager ble en rekke personer innkalt til forhør. Henrik Wergeland var kjent som en ivrig 17. mai-tilhenger, og ble syndebukken for myndighetene, og var den første som ble innkalt til forhør. Politiet var opptatt av hva som ble sunget og i hvilken grad studentene kunne ha oppfordret folkemenden til uro. Kommisjonen skulle undersøke om de som hadde deltatt i opptøyene var beruset. Her er det ganske fine distinksjoner: Det er forskjell på å være "beskjænket" og på "ha en liten perial", forskjell mellom å være beruset og å være munter.

Arbeidsmann Ole Eilertsen, som hadde skrevet med kritt på hatten sin på 17. mai  "maa antages at have været beskjænket",
Kjøbmand Jens Kreutz Petersen som ropte hurra på torvet "ville ikke vedgaa at have været beruset, men kun munter", men baker Ener Gundersen "var i temmelig beskjænket tilstand". Student Frederik Christian Blehr omtales med "omendskjønt han, saavidt man kan skjønne, ikke kan siges at ha været hvad man kalder beskjænket, maa man dog antage at han har været munter eller overgiven efter Nydelse av Drik". Han var blitt arrestert "formedelst Drukkenskab og Opsætsighed imod Politiet". Han forteller kommisjonen "Hva det første angaaer, da vilde det være aldeles ubeføiet om man ansaae det for synonymt med Drikfældighed, hvilket desuden efter de paalidelige Skudsmaal som i denne Henseende ere fremlagte, aldeles ikke er Tilfælde". Han har formodentlig hatt en liten perial.

Mest bitterhet gikk mot Stattholderen, og han ble en forfulgt mann. Han skrever selv "Här hagla de plumpaste Grofheter i Karikaturer, Pasquiller og Invektiver rakt emot mig"; han føler seg "nerspydd og nerspottad från alla Sidor, utan deltagende eller Aktning" og ønsker seg bort fra stillingen som chef for en styrelse som lar "gäcka och bespotta sig af fulla Studenter."

Kommisjonen instilte 12 personer, deriblant Henrik Wergeland, til videre tiltale, men når det gjaldt autoritetene la kommisjonen hovedskylden for den store skandalen rundt Torvslaget hos kommandanten.

1830 -
I begynnelsen av 1830-årene kapitulerte myndighetene til en viss grad i 17. Mai-spørsmålet, selv om politiet fortsatt innbrakte og straffet enkelte som skrålte for høyt på offentlige steder eller innbød til gateuorden.

1833
I 1833 ble minnesmerket over Christan Krohg avduket på nasjonaldagen. Henrik Wergeland holdt tale for tusenvis av fremmøtte, og etter dette ble det vanlig at studentene hvert år gikk i tog til Christianias første store minnesmerke. Men enhver utvidelse av 17. Mai-festlighetene ble fulgt med vaktsomme øyne. Carl Johan forsøkte ikke lenger å hindre folk i å synge "Sønner av Norge", men han oppfattet den likevel som en opprørssang.

1836
I 1836 lot kommandanten på Akershus festning, Barthold Henrik Hagemann, vaktparaden gå gjennom byens gater ledsaget av militærmusikken. Orkesteret spilte både nasjonalsangen og flaggsangen på vei til Stortingets lokale. En begeistret folkemengde fulgte deretter musikken tilbake til festningen. I noen uker var Hagemann byens mest populære person, men den 23. Juni kom meldingen om at han var avskjediget fra sin stilling. Denne avgjørelsen ble møtt med øyeblikkelige demosntrasjoner, og det spente forhold mellom nordmennene og Carl Johan ble ytterligere forsterket ved at kongen åtte dager senere plutselig oppløste Stortinget. "Den gamle Skade på Statens Bryst er brudt op igjen i et mørkerødt Sår lige under Hjertekulen" var Henrik Wergelands kommentar.

1837
17. mai året 1837 møtte folkemengden igjen opp ved vaktparaden og forlangte at nasjonalsangen skulle spilles: Deretter toget publikum avsted til oberst Hagemanns bolig og hyllet ham med hurrarop. I forbindelse med denne episoden fikk en av finansdepartementets kopister avskjed for å ha deltatt i demonstrasjonen.


Bakgrunnen og forutsetningen for denne utvikling var opprettelsen av et norsk universitet i 1811. Norge fikk dermed et kultursentrum i Christiania, som noen år senere ble Norges hovedstad. De norske embetsmenn, universitetslærerne og flere av studentene hadde sin utdannelse fra København. Arven fra dansketiden ble dermed videreført i de første årene etter 1814. De dristige og nasjonale ytringene fra dansketiden ble stadig trukket frem i en tid som på mange måter må ha virket som en parallell.

I "Vikingen" 18.mai 1865
Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olafsson Vinje stod sentralt i hovedstadens 17. Mai-feiring.