Intervju med Berit Kristoffersen om klimasøksmålet og kartenes egne liv

Tekst: Alf Jørgen Schnell

 

På vei tilbake til Nord-Norge fra klimatoppmøte i Bonn har Berit Kristoffersen tid til en liten samtale om olje. Timingen er god, for en rekke av temaene hun har tatt opp i sin forskning på oljeutvinning i nordområdene kom rekende som isflak ned til Oslo med det da pågående klimasøksmålet.

Illustrasjon: Sadik Qaka

 

 

Når vi skal avtale tid og sted foreslår hun derfor å møtes i rettslokalene. Fra tilskuerbenken kunne vi se regjeringsadvokaten Fredrik Sejersted forsvare seg mot Greenpeace og Natur og ungdoms søksmål mot statens 23. konsesjonsrunde. I følge saksøkerne er åpning for oljeboring i Barentshavet i strid med grunnlovens paragraf 112. Etter et par timer trekker vi oss ut av retten og setter oss på Ugla ved siden av Tinghuset for å få et samfunnsgeografisk fugleperspektiv på forholdene mellom staten, oljeindustrien og klima.

 

Olje + klima

 

Regjeringsadvokaten virker sikker i sin sak, men likevel fremstår argumentene hans svake. Er det vanskeligere å forsvare rovdrift på oljereservene idag enn tidligere? Er olje er på vei ut?

 

Klimadebatten har nå kommet inn i oljefeltet, det så vi spesielt ved det siste valget, og jeg tror den har kommet for å bli, svarer Kristoffersen.

 

Det fremstår for meg som at vi tidligere var mer opptatt av olje som en utviklingsstrategi heller enn et klimaspørsmål?

 

Jeg tenker at du har helt rett i at olje har blitt tenkt på som en utviklingsvei. Og på grunn av at Kyotoavtalen fra 1997 ble designet slik at man kunne kjøpe kvoter, muliggjorde dette for Norges del at vi i stor grad kunne kjøpe oss ’fri’ fra egne utslippsreduksjoner med kvoter. Derfor hadde man muligheten til å koble olje og klima helt fra hverandre i Norge. Mens det tidlig på 90-tallet var mye diskusjon om hvordan miljøperspektivet også skulle ha betydning for oljepolitikken, så tredoblet man i stedet olje-og gass produksjonen i Norge på 15 år, fra 1989 til vi nådde toppen i 2004.

 

For oss samfunnsgeografer er det jo veldig interessant at kart er det første som blir brukt som et bevis i rettssaken.

 

For Norge sin del, så brøyt vi med våre egne prinsipper fra 70-tallet når vi bestemte oss for at oljen skulle få ta så stor plass i norsk økonomi, blant annet ved at vi skulle ha et tak på produksjon, som vi nådde i 1988. Det førte til at når jeg begynte på masteroppgaven min i 2005, så hadde vi blitt et oljeavhengig land. På den tiden hadde vi akkurat hatt en oljepriskrise ganske lik den vi har idag. Da var løsningen at oljeindustrien skulle få mer areal, vi skulle nordover, vi skulle senke skatten. Men bildet er endret nå, for nå stiller man heller spørsmål ved selve oljeavhengigheten.

 

Kartenes levende liv

Sammen med Philip Steinberg har Kristoffersen nylig publisert en artikkel om kart over ishavslinjen. Denne gjennomgår kritisk hvordan Norge har forsøkt å gjøre den bevegelige isen i nordområdene statisk, ved å definere en havislinje på kartet, og hvordan dette er relatert til oljenæringen.

 

Det var interessant å observere at regjeringsadvokaten trakk fram et kart i begynnelsen av rettsaken i dag. Kart virker som veldig viktige i slike prosesser. Og du skriver jo i den helt nye artikkelen din sammen med Steinberg at kart kan bli som en aktør?

 

Ja! For oss samfunnsgeografer er det jo veldig interessant at kart er det første som blir brukt som et bevis i rettssaken. I artikkelen følger vi iskantens tilblivelse i forskningen og hvordan de har blitt produsert og reprodusert i forvaltning og politikk. Til slutt har vi fått en iskant som så og si har blitt en egen aktør i politikken.

 

Representasjon og aktør: kart 4.1 Norsk og russisk kontinentalsokkel i Barentshavet fra Stortingsmelding 36 (2012-2013) Nye muligheter for Nord-Norge - åpning av Barentshavet sørøst for oljevirksomhet (s. 19)

 

I tillegg vet vi at kart bare gir en delvis beskrivelse av virkeligheten. Det vi så på det kartet vi fikk idag (ikke av havislinja, men kartet ovenfor, journ. anm.), var at de legger vekt på at det også skjer veldig mye på russisk side. Regjeringsadvokaten prøvde å vise det med oljefunn russerne har gjort i Barentshavet. Men det er jo bare halve fortellingen, for på russisk side åpner de ikke opp nye område for leting nå, de leter heller ikke, og de har bare boret under halvparten så mange letebrønner enn Norge, på sin side av Barentshavet.

 

Når regjeringsadvokaten viste dette kartet snakket han om at Natur og ungdom og Greenpeace misfremstilte Barentshavet som et jomfruelig område med sine kart?

 

Ja, bare det at han kaller det et jomfruelig område! Jeg skrev ned hva han sa (finner fram macen).

 

Han mente at områdene det var snakk om allerede hadde mistet uskylden sin?

 

Ja, så det han sa var: "ut ifra saksøkerne kunne man få inntrykk av at det var et nytt og jomfruelig område, at det her var en new frontier, men det er det ikke", og så brukte han to kart til å argumentere for det. Hvorfor er dette område nytt, spør han. Jo det er fordi vi har en ny delelinje med Russland. Så det regjeringsadvokaten prøver å få fram med det kartet, er å si at her er det intet nytt. Dette har vi fylt med innhold veldig lenge, og det er en helt naturlig, så det at det er en new frontier som da går oppe med ishavskanten, det er på en måte det eneste som er nytt, men det er ikke egentlig en new frontier, for der hadde vi ville vært hadde vi kunnet det tidligere uansett, argumenterer han.

 

Norge er så langt nord bare på grunn av den nye delelinjen med Russland?

 

Ja. Det er en veldig typisk strategi at man tar i bruk kart, for det ser så rasjonelt ut. Og det er veldig ofte at forvaltningen får beskjed om – sånn som med Barentshavet og forvaltningsplanen – at de skal kartlegge hvor vi har spesielt rike og sårbare ressurser, og skal plotte det inn på et kart. Men så begynner jo de kartene og leve sine egne liv.

 

Det var en forsker som satt en grense på iskanten i 2001, men da tenkte man ikke at det var den øverste grensen for oljeutvinning, men så gjennom disse kartene og utarbeidelsene av dem så har det blitt et planleggingsverktøy for politikken. Og det er fordi kartet har blitt tillagt så stor verdi, og fordi vi tenker på kart som et nøytralt verktøy i politikken. Men da står vi i fare for å overforenkle isens og økosystemene utstrekning og bevegelser i tid og rom, og med det glatter man kunnskapshull og risiko.

 

Miljøbevegelsens paradoks

 

Men i din og Steinbergs nye artikkel er det ikke bare staten dere analyserer, også miljøvernernes kartpraksis?

 

Litt av den underliggende kritikken som jeg og Philip Steinberg har med tanke på iskanten, er også rettet mot miljøbevegelsen. De vil absolutt sette en strek på et kart og kalle det iskanten. Men du kan ikke se på Barentshavet ovenfra i et fugleperspektiv og bare sette streker her og der, økosystemer må tilnærmes på andre måter, for de er så dynamiske.

 

Men de gjør det kanskje retorisk eller strategisk, å lage en annen linje enn statens?

 

Men man blir kanskje litt for strategisk, så man blir fanget i statens spørsmål om hvor iskanten går, istedenfor å klare å si noe om hva Barentshavet er.

 

Du kan ikke se på Barentshavet ovenfra i et fugleperspektiv og bare sette streker her og der, økosystemer må tilnærmes på andre måter.

 

Hva er is?

Kristoffersen, som flere studenter ved UiO kjenner fra faget SGO2400 eller artiklene hun har skrevet om oljeutvinning i nordområdene, er klar på hva samfunnsgeografi kan bidra med i klima- og oljeforskning. Istedenfor å bare forklare hvordan politikken utformes, kan samfunnsgeografi vie større oppmerksomhet til det materielle.

 

Samfunnsgeografer er ofte opptatt av de faktiske, fysiske kvalitetene av det som studeres. Hva betyr is? spør Berit, og jeg svarer med et spørsmål

 

Hva er is?

 

Du har for eksempel en helt forskjellig forståelse som ligger til grunn i Terje Søviknes´ fysiske iskant på den ene siden, og på den andre siden de som skal predikere utviklingen til isen. De siste vil si at is ikke er et element du kan sette som en strek på et kart, du må heller ha veldig lange tidslinjer. Noe jeg tenker kan være styrken til samfunnsgeografi, er at vi kan gå i dialog med naturvitenskapen om å forstå en del av premissene som legges der. I løpet av syv dager i mars i 2016 flytta iskanten seg nærmere 100 km, på grunn av vedvarende vind fra nordvest, nesten ned til Bjørnøya. Det er ikke sikkert det er så enkelt å flytte en oljerigg under slike forhold.

 

Optimistisk for framtiden

Når Kristoffersen begynte å skrive masteroppgave om olje var det lite kritisk forskning på dette temaet å oppdrive i Norge. Ved hjelp av kritiske infallsvinkler fra samfunnsgeografer som David Harvey og Jamie Peck ble staten og oljebransjens diskusjonsforum Konkraft belyst som et offentlig-privat samarbeid som forsøkte å tegne norgeskartet på nytt bak lukkede dører.

 

Hadde vi hatt et senter for samfunnsvitenskapelig oljeforskning, så hadde vi kunne lagt masse ting på bordet her inne i rettssaken idag og sagt, her er noen argumenter som tilsier at staten har helt rett i noen tilfeller, men her er noen kritiske perspektiver på hvordan man kanskje burde tenke at den norske oljen går inn i et globalt CO2-regnskap

 

Du er ikke redd for prosessen skal bli for formell og dø i slike rettssaker? Sånn som resten av miljøbevegelsen som forsvinner inn i formelle kanaler?

 

Nei egentlig tenker jeg ikke det. Er du redd for det?

 

Litt…

 

Det jeg synes er mest interessant med rettsaken er at du får åpnet opp rommet for å forstå hvordan staten sin strategi har vært med tanke på åpning av nordområdene. Nå må de legge kortene på bordet med tanke på hvordan de har tenkt, og da ser vi allerede nå at det er veldig mange svakheter med den konsekvensutredningen som åpnet Barentshavet, og så får du en bred offentlig diskusjon i kjølevannet av det. For meg som har forsket på disse åpningsprosessene så er det her ekstremt interessant å følge med på.

 

Emneord: Berit, Kristoffersen, klimasøksmålet, havislinja, delelinja, delelinjen, Russland, Barentshavet, olje, kart, geografi, STS, aktør, representasjon Av Alf Jørgen Schnell
Publisert 24. mai 2018 11:22 - Sist endret 24. mai 2018 11:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere