print logo

Den kritiske samfunnsgeografien og de andre samfunnsfagene

Tekst: Alf Jørgen Schnell

I år har Rune Slagstad kritisert de norske sosiologene for å ha byttet fokus fra helhetlige fortellinger om samfunnet til bindestrekssosiologiens partikulære fokus. I fjor så vi at studenter på samfunnsøkonomi på sin side argumentert for en mer variert utdanning som er i bedre stand til å forstå omfattende fenomener som finanskrisen. Hvor i dette terrenget ligger Samfunnsgeografi? Vi er ihvertfall et Jane Jacobesque nabolag!

Jane Jacobs, her i 1961, var ikke hva vi idag kaller en kritisk forsker, men har likevel gjort et viktig arbeid ved å argumentere for de positive sidene for variasjon i bybildet. I denne kommentaren argumenteres det for at det er en god ting at samfunnsgeografi er mangfoldig, så lenge forskningen er kritisk. Bildekilde: New York World-Telegram and Sun collection at the Library of Congress



Det samfunnsgeografiske nabolaget

I det siste har det dukket opp diskusjoner innenfor ulike samfunnsfag om blant annet hvordan tendenser i kapitalismen skal fortolkes. I den anledning kan det være verdt å tenke over hvor i dette landskapet samfunnsgeografien befinner seg. Faget vårt fremstår som et Jane Jacobesque nabolag med stor variasjon, men med en helhet i kaoset idet brede analyser er hverdags og kritisk forskning er utbredt.
 

Mange universitetsstudier tilbyr ulike retninger innenfor sitt felt. Men der disse i stor grad tilsammen utgjør en noe rett og enveiskjørt vei, tilbyr samfunnsgeografi en bukett av ulike innfallsvinkler som ikke lar seg fange med en veimetafor. La oss for eksempel sammenligne oss med samfunnsøkonomi, hvor den nyklassiske økonomi har hegemoni. Hvis samfunnsøonomien er den ranke Cross Bronx Expressway bygd av den beryktede New York-byplanleggeren Robert Moses uten særlig omanke for verden som ble knust under dens konstruksjon, er samfunnsgeografi kanskje mer som en bydel basert på urbanisten Jane Jacobs prinsipper om et mangfoldig byliv. 
 

Ta for eksempel emnet urbanisme. Blant bygeografer er det i liten grad enighet om hvordan byen som fenomen skal forstås. Hvis samfunnsgeografien opplevde at kvantitative metoder stod sterkt på 50- og 60-tallet, og at marxistiske såvel som humanistiske innfallsvinkler vokste frem som en reaksjon på dette på 70- og 80-tallet, etterfulgt igjen av poststrukturalistiske strømninger, er det fremdeles forskere som jobber innen hver av disse retningene i sitt møte med det urbane. På den ene siden kan dette være med på forklare noe av usikkerheten rundt hva geografifaget er, nettopp fordi nabolaget er så mangfoldig. Men på den annen side har alle bølgende innen faget siden den styringsvennlige kvantitative perioden, hvis vi følger Kristian Stokke i en tidligere artikkel i herværende tidsskriftet, bidratt til å normalisere samfunnsgeografien som en kritisk samfunnsvitenskap. Dette begynte med en radikal vending hvor faget ble kritisk først i den forstand av «å etterprøve dominerende sannheter» men for å så «bidra til radikale samfunnsendringer» (2014: 15). Det er altså en viss grad av helhet i mangfoldet, en slags grense om nabolaget. Et annet positivt trekk er variasjonen i seg selv. Den teoretiske blandingen i nabolaget åpner for diskusjoner som i motesetning til å naturalisere visse perspektiver heller åpner for en fruktbar bevisstgjøring om hva vitenskap er og hvordan forskning bør utføres. Et slikt mangfold er kanskje noe vi tar for gitt, men som studenter innenfor andre fag må kjempe for. 
 

Å studere kapitalismen og finanskrisen

Samfunnsøkonomistudenter opprettet i 2016 Rethinking Economics Norway for å fremme pluralisme i økonomiutdanningen. De har god grunn. Eksempelvis ble en av styrelederne i den nye organisasjonen, Roman Eliassen, aldri forelest om finanskrisen mens han studerte samfunnsøkonomi i det dramatiske året 2008. Men økonomi er langt fra det eneste stedet hvor noe slikt kunne ha skjedd. Der samfunnsøkonomene har henvendt seg til smale matematiske formler, har vi også sett at annen norsk samfunnsforskning i mindre grad har våget å lete etter større linjer i samfunnet. I en nylig kontrovers påpekte eksempelvis Rune Slagstad (2017) at i den nye utgaven av det sosiologiske verket Det Norske samfunn «er det pussig å registrere at ordet «kapitalisme» er et sjeldent forekommende ord, likeledes «kapital» (hyppigere som «kulturell kapital»)».
 

Mangel på aktuelle tema som finanskrisen eller kapitalismen som sådan, eller relevante metoder og teori for å forstå disse er derimot ikke tilfellet i samfunnsgeografi. Hvis dette ikke nødvendigvis er sant for alle norske samfunnsgoeografer, er det ihvertfall sant hva fagene som tilbys på universitetet i Oslo gjelder. Populært blant studenter er radikalt normative begreper som «retten til byen» (bl.a. brukt av Henri Lefebvre og David Harvey) og slagordet «cities for people not for profit». Kritiske analyser av nyliberalismen er i det hele tatt hverdags på pensum. Sistnevnte ser vi særlig i den kritiske byforskningen, som ser byen som en i økende grad sentral del av verdensøkonomien, og som særlig strategisk i nyliberal restrukturering (eks. Brenner og Theodore, 2002). I en slik situasjon vil byer naturligvis ettersøke styringsrelevant kunnskap om urbanisme, og da kan det være akademisk redelig å holde en kritisk distanse til det som studeres, for at forskningen ikke  skal bli redusert til et redskap for mektige interesser.
 

Variert, men en bredt orientert kritisk samfunnsgeografi

I et spesifikt ærend som studiet av urbanisme er, så ser vi at geografien peker utover til vider prosesser. Dette er kanskje et natulig aspekt ved geografi, som per definisjon er tverrfaglig med et bredt romlig perspektiv. Hvilke briller som benyttes for å se utover er imidlertid variert. Hvor Jane Jacobs så et variert gatebilde som en slags ballet, ser vi i vår  geografiske dans alt fra miljøaktivister, marxister til matematikere i korridoren på vei til seminar. Det neste målet må bli å styrke den kritiske tilnærmingen som omslutter mye av denne forskningen, innfatningen på brillene om du vil, eller danseskoene, for å så nærme oss makten til Robert Moses.
 

Referanser

Brenner, N. og Theodore, N. (2002) "Cities and the Geographies of "Actually Existing Neoliberalism"" i Antipode, 34:3.

Slagstad, R. (2017) «De marginale sosiologer» tilgjengelig via: http://sosiologen.no/2016/11/de-marginale-sosiologer/ (nedlastet 13.03.17).

Stokke, K (2014) «Samfunnsgeografi som kritisk samfunnsvitenskap: fra marxisme til konstruktivisme» i Samfunnsgeografen, 24:1.

Emneord: samfunnsgeografi, kritikk, kritisk forskning, kapitalisme, finanskrisen Av Alf Jørgen Schnell
Publisert 2. juni 2017 14:06 - Sist endret 3. juni 2017 12:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere