print logo

Gjestespalte: For konge og fedreland!

- Når det gjelder sikkerheten, sa førstesekretæren på ambassaden, bør dere ikke gå alene, ikke ta offentlig transport, ikke se rike ut, ikke se hvite ut, ikke gå ut etter at solen har gått ned, ikke kjøre bak røde busser, ikke kjøre med ulåste bildører, ikke se fortapte ut, ikke ta ut penger i minibanker og ikke stoppe på rødt lys. Ha penger til tyven i den ene lommen og penger til dere selv i den andre, ha en telefon til tyven, en til dere selv og hvis dere blir ranet; for all del ikke kjemp i mot! Skulle det bli brann kaster vi oss bare ut fra femtende etasje gjennom denne sikkerhetsstrømpen. Litt som på badeland i Bø, alle på ambassaden har øvd på det. - Men ikkje la meg stresse dokk altså, Guatemala By e ein ganske så kjekke by!

Guatemala By, med nær 4 millioner innbyggere, er plassert 1600 meter over havet og omringet av vulkaner som puffer røykdotter mot en allerede forurenset himmel. Ikke mange turister stopper her lenger enn de må, og Lonely Planet åpner sitt kapittel om byen med å påpeke at det nok finnes vakrere steder på denne jord. Kanskje ikke så vanskelig å være enig i, men kjærligheten faller jo som kjent like ofte på en lort som på en rose.

Velkommen til Jens og Jonas charterreiser. Hvert halvår utlyses de populære praktikantstillingene på Utenriksdepartementets hjemmesider. Har du kommet deg gjennom noen år med studier, lært litt språk og opparbeidet deg en over middels interesse for avkroken du søker deg til, er du aktuell for stillingen. Ambassaden kjøper din arbeidskraft på heltid for rundt fem tusenlapper i måneden, flyreise og bolig må du sørge for selv. Lommeboken blir kanskje ikke fet, men litt større pondus er det sikkert at du får. Vi trakk vinnerloddene i denne søkerunden, og sånn havnet vi i Mellom-Amerikas navle for å gå i lære seks måneder.

The land of eternal spring

For Ola og Kari er Guatemala kjent for sin fargerike urbefolkning, for språkskoler og maya-pyramider. Et paradis for backpackere, og yndet reisemål for mang en Blindern-rotte med dragning mot urettferdig fordeling av makt og ressurser, revolusjon og fredsprosesser. Klemt mellom storebror Mexico i nord, og Honduras, Belize og El Salvador, strekker det lille landet seg mellom Stillehavet og Atlanterhavskysten. Høylandet lukter av verdens beste kaffe, og i de tropiske lavlandsområdene er det sukkerplantasjene som dominerer. I latinamerikansk målestokk ligger Guatemala langt ned på listene over økonomisk utvikling, demokrati og menneskerettigheter, og høyt på listene over vold og drap. Til tross for at 36 års borgerkrig endte med signeringen av et omfattende fredsavtaleverk i 1996, har ikke volden stilnet. De siste årene har det vært flere drap enn under siste fase av den væpnete konflikten, og nyhetene er en kavalkade av henrettelser, ran og gjengopprør.

Fra boks til boks

Til tross for størrelsen og ryktet som Mellom-Amerikas livligste hovedstad mangler byen gatelivet man gjerne forbinder med større byer. Voldsepisodene etterlater seg naturlig nok en befolkning i frykt for å bevege seg utendørs, og har rett og slett robbet Guatemala By for puls og uteliv. I fravær av fortausrestauranter, skatere og gjøglere, regjerer SUV´ene med sotete vinduer. Sakte smyger de seg rundt hjørnene som mystiske trykktanker med ukjent innhold om bord. Med store, sorte, blinde øyne frakter de passasjerer mellom bygningene, bokser av betong som inneholder det livet som burde vært ute på gaten. De som har råd, legger helgeturen til kjøpesentre hvor man kan smette bilen inn i parkeringshuset, ta rulletrappen opp i en italiensk småby og drikke cappuccino under et oliventre. I boksene opplever den guatemalanske middel- og overklassen normalitet, en trygg (u)virkelighet i et kaotisk land. Kanskje er det ingen tilfeldighet at en av de mest populære barene i byen heter The Box? De eneste som tar apostlenes hester fatt er de som ikke har noen annen mulighet, inkludert praktikantene. For til tross for førstesekretærens iherdige advarsler, rekker nok ikke fem tusenlapper i måneden til verken bil, sjåfør eller skuddsikre vinduer.

Fra hjemmeboksen hvor vi våkner opp er det to og et halvt kvartals gange mellom skyskrapere og skopussere til kontorboksen. Sikkerhetsvaktene hilser god morgen med et stort smil og en større pumpehagle, før heisen tar oss opp i femtende etasje i et blankpusset tårn med utsikt over hele byen. En ny sikkerhetsvakt og to skuddsikre dører, så kan vi sette oss ned foran PC´en og sjekke dagens e-post. Når klokken er fire, er det videre til treningsboksen i form av byens første og eneste 5-stjernes hotell med sin oase Club Cabaña. Et Hotell Rwanda hvor de som sitter bedre i det kan slappe av i Falcon Crest-aktige omgivelser og glemme voldstrusselen utenfor de blankpolerte svingdørene. Frister det med en drink ved bassengkanten, en løpetur på mølla, eller en tennistime med privatlærer? Her kan du få massert stive muskler eller føne håret mens du skravler med venninner og ser på såpeopera. Håndklemannen tørker svetten fra pannen din, garderoben i mahogni er alltid skinnende ren og hver torsdag er det kremtopper, kaker og kaffe til klubbens eksklusive klientell.

Å spise kirsebær med de store

Arbeidsdagen på ambassaden handler om å få innblikk i alt av stort og smått en utenriksstasjon driver med. Ambassaden i Guatemala er en bistandsambassade som gir økonomisk støtte til prosjekter spesielt rettet mot urbefolkningen innenfor sektorene utdanning, justis og likestilling. Som praktikanter får vi være med på det meste, men vår plass i det diplomatiske spillet er selvfølgelig noe spesiell. Unge kvinner plasseres i utgangspunktet nederst på rangstigen, og en praktikanttittel er heller ikke noe som vekker anerkjennende nikk i diplomatkretser. Men ettersom den norske ambassaden er liten, blir praktikantene nødt til å representere Norge på møter og tilstelninger og det er jammen lett å trå feil i diplomatiets kronglete korridorer av etikette og protokoll. ”Guatemala trenger en Lula!”, appelleres det fra talerstolen, og to ferske praktikanter klapper entusiastisk på første rad. Panamas ambassadør sender oss et anklagende blikk og en krass kommentar. Hva visste vel vi om at det diplomatiske korps ALDRI må klappe når noen kritiserer myndighetene? Panama forsvinner ned i Blackberry-chatten sin igjen, det viktigste er visst bare å være fysisk tilstede på disse møtene; mentalt må du gjerne ligge på en strand på Bahamas.

I tillegg til å delta på møter og representasjoner, gir praktikantlivet muligheten til å fordype seg i de politiske, økonomiske og samfunnsmessige utfordringer et land står overfor. Foredrag, markeringer og prosjektbesøk i felten gir en unik innsikt i et liv som ellers er lukket for de fleste. Med en fot innenfor storpolitikkens sirkler, ser du det hele fra orkesterplass. Før man vet ordet av det mister man tellingen på antall ministre og ambassadører man har servert høflighetsfraser til, og antall kaviar- kanapeer man har stappet i seg. En stakkars praktikant kan jo bli helt snøblind av alle de hvite stive dukene og det skinnende sølvbestikket hun blir eksponert for.

 

Om sko og sysselsetting

Like blendende er imidlertid ikke servicen du får utenfor diplomatkretser. ”Du kan ikke kjøpe disse skoene for de har ikke prislapp”, sier den unge mannen bak kassen i butikken og vrir litt på seg. Han flakker med blikket og søker etter noen som kan hjelpe ham ut av den beklemmende situasjonen. Praktikanten ser oppgitt på ham. ”Men jeg vil gjerne ha de skoene, jeg betaler det samme som de røde koster, de er jo helt like bortsett fra fargen!” ”Ehh… nei, det går nok ikke, vi har ikke lov å selge ting som ikke har prislapp.” Praktikanten mumler noe om det gamle Sovjet og spør om det ikke er mulig å snakke med en overordnet. En overordnet kommer, men konklusjonen er den samme og skoene får ikke bli med hjem. Prisen på varene settes nemlig av noen andre i en helt annen by, og ingen i butikken har delegert myndighet til å gjøre noe slikt. Faller prislappen av, må skoene sendes tilbake til lageret og få ny prislapp, før de returneres til butikken og kan selges.

Som nyankommet er det nærmest umulig ikke å sammenligne den nye hverdagen med hverdagen hjemme. Etter et utall lignende episoder er det fristende å påstå at beslutningsvegring og ansvarspulverisering ligger klamt og svett over dette samfunnet.

Det stikker kjepper i hjulene for alt fra de mest dagligdagse gjøremål som skokjøp, til politiske beslutninger på høyeste nivå. Ansatte gjør nøyaktig som de får beskjed om og intet mer. Å bevege seg utenfor stillingsbeskrivelsen er utenkelig og frykten for represalier hindrer folk i å ta egne beslutninger. Ti ansatte kan være på jobb i den minste kafé, likevel må man vente 40 minutter på en fruktsalat. Ingen forventer at ting blir gjort når det skal, og en reservasjon kan forsvinne i løse luften selv om man har ringt og fått den bekreftet flere ganger. Selv om neglelakken står tilgjengelig i hyllen på det lokale supermarkedet, er det umulig å plukke den med seg. I stedet får du en lapp som må leveres i kassen slik at ekspeditøren kan gå og hente neglelakken på hyllen der du først fant den. Én person tar varene ut av kurven og viser prislappen til ekspeditøren som slår inn prisen, sender varene videre til en tredje person som pakker dem ned i alt for mange plastposer. En egen mann er ansatt for å si hei og hadettil kundene idet de går ut og inn av butikken. På parkeringsplassen er det noen som dirigerer bilene inn i parkeringsbåsene og ute på veien enda noen flere som vifter trafikken i riktig retning, til tross for at det vitterlig er satt opp trafikklys som ser ut til å fungere utmerket. Overalt hvor man beveger seg står et helt korps klart til å bistå deg i alle mulige mikroskopiske gjøremål. Ofte blir det fryktelig mange kokker og ikke så lite søl.

Apati og diplomati

På den norske ambassaden henger potteplantene med hodet. Blomstervannemannen har ikke vært her på en stund og ingen nordmenn ser ut til å huske hvorfor eller hvordan man vanner. Samtidig strekker oppvasken seg mot taket hjemme i praktikantkollektivet, og det er ingen som vet hvordan vaskemaskinen og tørketrommelen virker. Klærne ligger strødd utover gulvet og venter på tirsdagen når den middelaldrende Doña Berta kommer for å vaske, stryke og rydde. I stedet for å rydde bruker vi energien vår på å rive oss fortvilet i håret når Doña Berta, som verken kan lese eller skrive spesielt godt, legger ullgensere i tørketrommelen eller ikke skjønner de forklarende lappene vi legger igjen til henne. ”Vask denne for hånd, ikke stryk denne blusen” og kan hun ikke bruke et vaskemiddel uten så mye parfyme? - Lurer på hva Berta har ødelagt i dag, flirer praktikantene oppgitt mens de drikker smoothie i solen. Hvor vanskelig kan det være å vaske klær, liksom?

Skrekk og gru, kan det være at hjelpeløsheten som preger så mange sektorer av samfunnet har smittet over på oss? Har vi blitt helt apatiske midt i mengden av skopussere, blomstervannere og portåpnere? Etter bare to måneder i tjenesten kikker vi oss forvirret omkring etter sjåføren vår Roberto når vi skal i et møte; ingen har skrevet ned adressen dit vi skal eller vet hvordan man skal komme seg dit uten ham. Hvorfor har ingen tømt søppelbøtten min og hvorfor er det tomt for kaffe? Hallo, kan noen pakke matvarene mine i alt for mange poser?

Og hva med det diplomatiske korpset, lider de av samme syndrom? På møtene lukter det varme føtter og stramme slips, hender med fine klokker strekker seg grådig etter kjeksfat og smulene drysser over Paris-erklæringen og uleste referater. Det går i dresser, drakter og høye hæler, presidenter og ministere, FN- møter, presentasjoner og representasjoner. Viktige mennesker prater i store bokstaver, kontrakter underskrives, rapporter legges frem, penger dyttes hit og dit. Men akkurat som i skobutikken, kan det virke som om alle egentlig bare står og kikker på hverandre og venter på instrukser fra en overordnet. Hvordan er det å leve et helt liv med mennesker rundt seg til å utføre den minste lille tjeneste og hva er det egentlig alle disse møtene fører til? For to ferske praktikanter er det ikke alltid så lett å få øye på de konkrete resultatene i politikken på toppnivå.

Tilbake til virkeligheten

En praktikants virkelighet er imidlertid ikke bare tre sett med bestikk, hvite duker og stoler med store sløyfer. Kontrasten er stor til små rom i kollektiv med lurvete vegg-til-vegg-tepper og månedlig luselønn. Selv med trippel minstelønn i guatemalansk kontekst, har ikke praktikanter penger til å kjøpe seg fri fra gatas realiteter. Og kanskje er det en god ting, en daglig virkelighetssjekk hvor vi møter vanlige folk i vanlige jobber, alle de som lever midt i alle utfordringene et land uten sosialt sikkerhetsnett byr på. Vi ser de enorme kontrastene mellom fattig og rik som dette kontinentet er så kjent for, og vi har en fot innenfor hver av de parallelle virkelighetene.

Etter bare noen uker på jobb, drepte 74 kuler fra to AK 47´er en mann utenfor bygningen der vi bor. Bilen han satt i så ut som et dørslag etter at gjerningsmennene hadde gjort seg ferdig. Pressen var på plass før prosjektilene hadde landet, ambulansen åtte minutter senere. Folk stimlet sammen bak gule sperringer mens vi så et nytt tall i statistikken bli slept ut av bilen og rullet inn i en sort sekk. Kroppen ble liggende på asfalten i seks timer før påtalemyndigheten kom og kjørte den vekk.

Å se sin egen gateadresse på trykk i avisen sammen med ordene ”væpnet angrep” og ”død” er en egen opplevelse. Bak bildene av politiets krittegninger og gule markeringer, så vi inngangsdøren til leiligheten vår og den lille butikken hvor vi kjøper melk. Etter å ha kikket oss ferdig og tatt noen bilder, gikk vi inn i leiligheten og så på Oceans 12 mens vi planla frokost på terrassen dagen etter. Nyheten nådde aldri nettavisens forside, men lå som en liten notis i høyre kolonne, over en sak om 25 mennesker som ble skadet i en bussulykke og under en liten nyhet om en 16 år gammel jente som hadde blitt kappet i fire. Livet gikk videre for alle, bortsett fra en navnløs sjåfør i en sort pickup.

Med norske briller

Vi skriver dette med store bokstaver og tykke norske briller. Nyansene forsvinner fort når man skal beskrive et førsteinntrykk av et nytt arbeidsliv i en ny verden. Det er lett å fokusere på det mest absurde. Men praktikantlivet handler vel så mye om å finne seg til rette i en fremmed virkelighet, få nye venner og etablere et hverdagsliv med rutiner og aktiviteter. Det handler om å forsøke å ta av seg de tykke brillene og forstå at et samfunn kan fungere på mange andre måter enn det vi er vant til hjemme. Uansett hvor absurd ting kan føles for oss, er dette normaliteten til landets innbyggere. At deres virkelighet framstår som fremmed for oss er ikke merkeligere enn at ski-VM fremstår som verdens mest uinteressante begivenhet for våre guatemalanske venner og kollegaer.

Det er utvilsomt et stort privilegium å få oppleve et samfunn gjennom deltagelse i arbeidslivet, i motsetning til å være turist. Å få være flue på veggen i politikkens korridorer i et vakkert og interessant land, som dessverre sliter med store utfordringer, er en unik erfaring. Kanskje forstår man ikke rekkevidden av opplevelsen før man er tilbake på Kaffebrenneriet på St.Hanshaugen. Enn så lenge fortsetter vi imidlertid å undre oss over raritetene vi konfronteres med hver dag. Volden blir vi aldri vant til, heller ikke den åpenbare klassedelingen. Lettere er det derimot å bli vant til åpenheten og vennligheten de lokale møter oss med. Men når sjefen i UNDP kommer 40 minutter for sent til et møte og smiler avvæpnende ”hora chapina” - guatemalansk tid - sitter vi fremdeles som to store spørsmålstegn.
 

Emneord: Guatemala, praktikant, gjestespalte Av Ada Nissen og Anne Håskoll-Haugen
Publisert 10. aug. 2012 14:03 - Sist endret 27. okt. 2017 13:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere