Jeg så med forferdelse at Kollegiet nå har gitt Direktøren fullmakt til å underskrive kontrakt med Jahrestiftelsen om oppussingen av Observatoriet for å gjøre det klar til bruk for Senter for Ibsenstudier. Kampen kan dermed synes som tapt, men forferdelsen over behandlingen av denne saken er så stor at man ikke kan la den ligge.
Jeg skal likevel la de forhold jeg mener er kritikkverdige i behandlingen ligge, og heller forsøke å la leseren forstå hvorfor flere miljøer er forferdet over avgjørelsen.
Selv om Mat.Nat.-fakultetets rapport viser at land vi vanligvis sammenligner oss med ofte tar bedre vare på vitenskapshistorien enn det vi gjør, er det ikke tvil om at gamle astronomiske observatorier gang på gang tas fra de som ønsker et museum og vies til helt andre formål. To eksempler er Detroit Observatory og observatoriet ved University of Mississippi at Oxford. Astronomi-historikere er ofte meget oppgitt over denne utviklingen.
Jeg anser det som et alvorlig problem at vitenskapshistorisk ignoranse får spre seg overalt. Det fører til mangel på forståelse av den betydningen naturvitenskapen har for samfunnet. La oss begynne med den teknologiske utviklingen: Science-fiction-forfatteren Arthur C. Clarke skrev "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.", noe som preger norske politikeres oppfattelse av teknologi, de forholder seg til de som et publikum som ser en dame bli sagd i to: Enten med nesegrus fryd eller reservert frykt. Førstnevnte vil alltid satse på å utvikle mer og mer av den fantastiske teknologien, og tror det kan gjøres gjennom fine strategiprogrammer. Sistnevnte tror at teknologi er noe som oppstår av seg selv, som ikke kan styres eller formes og som derfor er farlig. Begge grupper mangler imidlertid den nødvendige vitenskapshistoriske bakgrunnen og den kritiske innstillingen som trenges for å se hva som ligger bak teknologien, for å komme bak det magiske.
En forutsetning for mesteparten av teknologien vi bruker i dag er den nysgjerrighetsdrevne forskningen som ble gjort for mange tiår eller hundreår siden. Uten kunnskap om månens natur kunne vi ikke dratt dit. Uten spekulasjoner omkring atomenes indre struktur ville jeg ikke kunne skrevet dette på en datamaskin. Likevel roper alle om at all forskning må ha nytteverdi. Fordi de ikke forstår oss.
Slik blir et museum over vitenskapshistorien presserende. For å forstå den nysgjerrighetsdrevne forskningen, for å forstå hvor sine egne teknologiske hjelpemidler kommer fra og for å forstå sine egne ideer, må man ha forståelse for vitenskapshistorien. Uten den kommer man aldri forbi det magiske stadiet. Med dette håper jeg å ha etablert behovet for et vitenskapsmuseum.
Jeg antar jeg møter bred forståelse for det overnevnte, og man vil sikkert hevde at Kollegiet har ivaretatt dette ved å tillate deler av Observatoriet til museale formål. Man må ikke lure seg selv på denne måten! For øyeblikket vil få anse et vitenskapshistorisk museum som noe annet enn en kuriositet. Det er et enormt arbeid som må nedlegges før det blir noe mer enn det, og hvis noen tror at noen kommer til å besøke en gammel bygning med en stjernekikkert så lenge det bare er det, er man meget naiv. Bare hvis bygningen rommer et godt, levende og gjennomtenkt museum har man det minste håp om at det blir godt besøkt.
Man bruker som argument at Observatoriet godt kan brukes til andre formål enn det ble bygget for, og at det faktisk har blitt gjort til nå. Observatoriet har ikke vært museum før og heller ikke vært foreslått brukt til det, slik at det er ikke noe godt argument på den ene eller andre side. For Ibsensenteret spiller ikke bygget i seg selv noen rolle, i og med at man ikke har noen historisk tilknyttning til det, mens for naturvitenskapene er Observatoriet uerstattelig. Bygningen er i seg selv et museum, og ingen andre bygg vil kunne huse et vitenskapsmuseum på samme måte som Observatoriet. Hvis man forstår viktigheten av vitenskapshistorien, vil man også forstå hvorfor Observatoriet er stedet som bør bli museum.
Men dette handler ikke bare om naturvitenskapene og deres historie, det handler også om å formidle forståelse for den frie forskningen, nysgjerrighetsforskningen sin egenart. Det handler om å formidle forståelse for universitetenes egenart, om at man ikke bare skal utdanne høyt kvalifiserte roboter for å behandle samfunnets kortsiktige problemer. Som mange har påpekt er mangel av slik forståelse blant politikere og folk flest den grunnleggende årsaken til den vanskelige situasjonen høyere utdanning har. Kanskje vil museet også kunne bidra til å bygge broer over kløftene mellom fakultetene.
Når så denne saken forseres uten at man behandler den som egen sak, uten at man setter seg inn i saken og prøver å forstå den, ja, det virker til og med som man uttrykker ønske om å ikke sette seg inn i den eller forstå den, da reagerer jeg med forferdelse. Som student i astrofysikk erkjenner jeg at jeg vet svært lite om min egen historie, men denne erkjennelsen gjør også at kunnskapstørsten blir desto større. Med et slik vedtak som Kollegiet nå har truffet føler jeg at sjansen til å bli kjent med min historie er betydelig svekket, at en vesentlig del av min bakgrunn er tatt ifra meg. Et enda større tap blir det for alle de som aldri får vite noe om vitenskapshistorien. Dette kan man ikke la være å kjempe i mot.