print logo

Å bli professor

Med regjeringens forslag vil kravet til hva en professor er og skal være, bli lokalt, relativt og potensielt uforutsigbart. Det hever ikke kvaliteten på norsk forskning, og det er til hinder for mobilitet mellom institusjonene, skriver NTL-leder John Leirvaag sammen med Tekna-president Lise Lyngsnes Randeberg og leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad i en kommentar i Dagsavisen fredag 15. mai.

Forbundsleder i NTL John Leirvaag

Forbundsleder i NTL, John Leirvaag

Pressefoto, NTL

Følgende leserinnlegg sto på trykk i Dagsavisen 15. mai 2015, signert Tekna-president Lise Lyngsnes Randeberg, leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad og NTL-leder John Leirvaag.

Regjeringen arbeider for nasjonale normer på en rekke områder innen høyere utdanning, men vil ikke lenger ha en omforent standard for stillingsstrukturen og de vitenskapelige ansattes kompetanse. Vi som organiserer de ansatte ved universiteter og høyskoler er uenig i dette. En professor må være en professor uansett hvor hun er ansatt. Vi tar i fellesskap til orde for at det må settes klarere felles nasjonale krav.

Kunnskapsdepartementet ønsker å revidere forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger. Målet er å øke kvaliteten innen høyere utdanning og forskning. Det støtter vi, men vi mener at endringene som foreslås vil føre til det motsatte. Derfor har vi noen alternative forslag til forbedring.

Dagens ordning for bedømmelse av professorkompetanse er basert på relativt knappe standarder i forskrifts form, faglige tradisjoner og, for en del fagfelt, utfyllende retningslinjer vedtatt av nasjonale fagråd og fakultetsmøter. Ut fra dette kan den enkelte bli erkjent professorkompetent ved å søke enten et utlyst professorat eller egen institusjon om opprykk. Regjeringen ønsker nå å stoppe den første muligheten, ved at det ikke lenger skal være anledning til ta med seg en slik tilkjennelse av professorkompetanse ved en annen institusjon tilbake til egen. Videre ønsker regjeringen å la det være opp til hver og en institusjon selv å bestemme hva som skal til for å bli professor innen det aktuelle faget ved den enkelte fagavdelingen.

Dette mener regjeringen vil styrke kvaliteten og det skal angivelig være strategisk viktig for de fremste institusjonene å kunne legge lista høyere enn andre. Ingen har gitt noen forklaring på hvilke strategiske fordeler institusjonene har ved å sette så høye standarder at mange førsteamanuenser ikke får opprykk.

Med regjeringens forslag vil kravet til hva en professor er og skal være, bli lokalt, relativt og potensielt uforutsigbart. Det hever ikke kvaliteten på norsk forskning, og det er til hinder for mobilitet mellom institusjonene. Snarere enn å underminere den nasjonale fellesstandarden ønsker vi å skjerpe og utvikle den. Dersom det er et problem at enkelte bedømmelseskomiteer for lett tilkjenner professorkompetanse ved noen institusjoner, bør veien mot høyere kvalitet gå via bedre og tydeligere nasjonale krav og standarder. Da blir det heller ikke «farlig» å ta med en professorkompetanse fra en annen institusjon. Den må uansett kalibreres opp mot stillingen og fagfeltet den enkelte skal virke i.

Innen enkelte felt kan den rådende fagkulturen ved egen institusjon sørge for å holde noen med divergerende fagsyn, metode eller forskningstema unna opprykk og posisjoner. Det er viktig at disse kan få sin kompetanse og dermed mulighet for karriereopprykk vurdert eksternt. Dette har kommet kvinner i mannsdominerte miljøer og tverrfaglige forskere i disiplinorienterte fagmiljøer til gode. Disse kan tape på regjeringens forlag. Der man har attraktive professorater og forskningsprosjekter vil man automatisk få de beste søkerne, som vil skape en naturlig nivåforskjell på institusjonene. Men da vil det være på bakgrunn av hvilke muligheter de kan tilby ved den enkelte institusjon, ikke fordi en institusjon bestemmer seg for at det ikke er nok med 15 eller 20 publikasjoner.

Vi synes derfor det er overraskende at regjeringen ikke heller vil gå inn for nasjonale minstekrav til professorkompetanse nå som den gjennom sammenslåinger nettopp skaper større og mer forskningstunge institusjoner med felles krav til kvalitet i forskning og utdanning. Uten like og konkrete regler eller en minstestandard risikerer vi subjektiv bedømmelse og det vil senke kvaliteten på norske forskningsinstitusjoner.

Vi ønsker oss derfor tydelige kriterier for minstekrav, gjerne basert på gjeldende retningslinjer fra nasjonale fakultetsmøter, som tar hensyn til det fagspesifikke, men også gir tydelige kvalitative og kvantitative krav til førstestillingene og dosent/professor. Det er i dag lettere å bli tilsatt enn å få opprykk, ettersom reglene for opprykk er basert på en tydelig og enstemmig komité. Regjeringen foreslår bruk av komiteflertall i begge tilfeller. Ut fra kvalitetshensyn bør det være krav om enstemmighet i begge tilfeller. Vi etterlyser også klare og felles retningslinjer for oppnevning av komiteer som skal bedømme vitenskapelig kompetanse både ved ansettelse og opprykk.

Med like nasjonale regler for tilsetting og opprykk vil kriteriene bli tydeligere og behovet for å søke ved en annen institusjon mindre. Det vil dermed frigjøre ressurser til andre og mer viktigere oppgaver. 

Av John Leirvaag
Publisert 15. mai 2015 10:50 - Sist endret 15. mai 2015 10:50