print logo

Om oss

Jussbuss er et rettshjelpstiltak som drives av jusstudenter fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Driften på Jussbuss startet som et forskningsprosjekt i 1971. Det viste seg at det var et stort behov blant folk flest for juridisk rådgivning, og som et resultat av dette fortsatte driften i Jussbuss. I dag er vi rundt 30 medarbeidere på Jussbuss. Vi er alle studenter.

Gunnar de Capua

Jussbuss gir gratis rettshjelp i enkeltsaker. Vi gir hjelp i form av muntlig eller skriftlig juridisk veiledning, og i form av partsrepresentasjon. Jussbuss jobber med de rettsområdene hvor behovet for rettshjelp er størst. Dette er bl.a. utlendingsrett, arbeidsrett, familierett og spørsmål om gjeld. Du finner mer detaljert oversikt under omtalen av hver enkelt gruppe. Dersom du har et juridisk problem som faller utenfor de områdene vi jobber med, vil vi likevel prøve å hjelpe deg til å finne rett sted å henvende deg.

I tillegg til behandling av enkeltsaker, jobber vi rettspolitisk innenfor de feltene vi har spesialisert oss i. Det vil si at vi gjennom utspill i media, uttalelser i forberedelsen til nye lover og lignende, forsøker å endre rettstilstanden der vi mener den ikke er tilfredsstillende for våre klientgrupper. Vi driver dessuten med forskning innenfor feltene. De siste årene har vi gitt ut flere avhandlinger innenfor blant annet fengelsrett, arbeidsrett og utledningsrett.

Historie

Den 24. september 1971 åpnet Juss-studentenes rettsinformasjon - senere kalt Jussbuss - for første gang dørene for publikum i Oslo-området. Fra en buss innkjøpt og innredet for formålet, tilbød endel juridiske studenter fra Universitetet i Oslo gratis veiledning i juridiske spørsmål til innbyggerne i byen.

Bakgrunnen for tiltaket er i korthet følgende: Høsten 1969 begynte en del viderekomne juridiske studenter å sysle med tanken om å opprette et rettshjelpstilbud i tilknytning til det juridiske fakultet. Kjennskapet til at juridiske tjenester fordeles skjevt på en slik måte at de mest ressurssvake har det dårligste tilbud på rettshjelp, og uvissheten m.h.t. behovet for rettshjelp blant disse gruppene og mer generelt, gjorde at oppgaven ble oppfattet som viktig. Samtidig var det nok en gryende følelse hos mange studenter at det teoretiske studiet trengte å bli supplert med mer praktisk samfunnsorientert arbeid.

Fra første stund var det imidlertid klart for deltagerne i planleggningsarbeidet at det ville være utilfredstillende bare å yte rettshjelp uten samtidig å foreta en viss systematisk kartleggning av folks rettslige situasjon og eventuelt finne ut noe om hvorfor folk ikke søkte hjelp for å løse sine rettslige problemer. En slik undersøkelse kunne i utgangspunktet gjøres på flere forskjellige måter. En måte kunne være å lage en spørreskjemaundersøkelse og på den måte finne frem til hvordan situasjonen var. En annen måte kunne være å foreta en intervju-undersøkelse hos et representativt utvalg og dermed få et bilde av virkeligheten. Det siste alternativet ville kanskje gi et litt mer nyansert inntrykk enn det første. En variant av dette siste alternativ ville være å tilby bistand mot å få informasjon om dem man tilbød bistand til. Undersøkelsen ville dermed kunne gi et enda mer nyanset bilde. Samtidig ville man unngå visse etiske betenkeligheter som rundspørringer ofte ellers er beheftet med. Hensikten ville m.a.o. være dels å drive sosiologisk feltarbeid, og dels gjennom bytte av bistand mot informasjon få et nyansert bilde av den faktiske rettshjelps-situasjonen. Det skulle senere vise seg at denne fremgangsmåten ga videre perspektiver.

Publisert 26. nov. 2010 13:59 - Sist endret 9. jan. 2017 15:47