print logo

Tenk på et tall

Juss-Buss, Foreningen Fattignorge og Fagforbundet har klaget staten og alle landets kommuner inn til Sivilombudsmannen for brudd på loven og viktige rettsikkerhetsprinsipper. Bakgrunnen er at ordningen med veiledende satser til livsopphold ved sosialstønad fører til at tusenvis mennesker ikke får dekket helt grunnleggende utgifter som de har krav på etter loven. Dette holder mange sosialhjelpsmottakere nede i langvarig fattigdom.

Mer enn 130.000 mennesker i Norge mottar i dag økonomisk sosialstønad. Stønaden skal sørge for et forsvarlig livsopphold for mottakeren. Stønaden utgjør den viktigste, og ofte eneste, inntekten til svært mange av landets fattige. Hva stønaden skal dekke er nærmere beskrevet i rundskrivet til sosialtjenesteloven, der det listes opp en rekke poster som inngår i begrepet forsvarlig livsopphold. Som kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet regnes blant annet mat, drikke, klær, sko, husholdningsartikler, tv-lisens, avis, telefon, utgifter til fritidsaktiviteter og reiseutgifter, i tillegg til bo- og strømutgifter. Tanken er at stønadsmottakeren skal gis mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv.

Postene som etter rundskrivet inngår i kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet, er stort sett de samme postene som inngår i SIFOs standardbudsjett for forbrukere. SIFO er et statlig organ, som gjennom forskning fastslår hvor mye det koster å leve i Norge i dag. Etter SIFO-budsjettet trenger en enslig mann i 20-årene 6810 kr i måneden for å leve tilnærmet normalt i Norge i dag. Boutgifter og strøm er da holdt utenfor.

Staten og kommunene opererer med veiledende satser for sosialstønad. Det er meningen at kommunene i størst mulig grad skal rette seg etter statens veiledende sats, men kommunenes selvstyre gjør at de selv fastsetter den endelige satsen. Satsene skal kun være veiledende, og det skal foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av den enkelte før det endelige stønadsbeløpet fastsettes.

Statens veiledende sats for en enslig sosialhjelpsmottaker er i 2007 på 4600 kr. Mange kommuner retter seg etter denne, men det er også stort sprik blant kommunesatsene. Den høyeste satsen pr i dag er i Karasjok, på 5763 kr, mens den laveste satsen er i Ullensvang, på 3074 kr pr måned.

Foreningen Fattignorge sendte i 2006 ut en henvendelse til alle landets kommuner der de spurte om grunnlaget for beregningen av de veiledende sosialsatsene. Undersøkelsen viste at ingen av landets kommuner baserer sine satser på en konkret vurdering av hva stønaden skulle dekke. Satsene blir kun fastsatt som politisk bestemte tall i kommunenes budsjetter. Begrunnelsen for dette var i stor grad at den endelige stønaden skal fastsettes skjønnsmessig. De kommunene som fulgte statens veiledende satser viste også til staten, og sa at så lenge de fulgte statens satser, trengte de ikke å gi noen nærmere begrunnelse disse.

Foreningen Fattignorge henvendte seg videre til Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, og ba om beregningsgrunnlaget for statens veiledende satser. Departementet henviste også til kommunenes konkrete skjønnsutøvelse, og kunne ikke oppgi noen beregninger som var lagt til grunn for den veiledende satsen. Statens satser er altså kun vilkårlig fastsatte tall, som ikke har noen sammenheng med de utgifter satsen skal dekke.

Unnskyldningen fra både stat og kommune er altså at den konkrete skjønnsutøvelsen rettferdiggjør at de veiledende satsene ikke har noen sammenheng med faktiske utgifter til livsopphold. Spørsmålet blir da om denne skjønnsutøvelsen er god nok til å sikre at sosialhjelpsmottakerne får dekket sine nødvendige utgifter. Juss-Buss har gjennom sitt arbeid lang erfaring med å vurdere vedtak fra sosialtjenesten. Den ”konkrete skjønnsutøvelse” i et vanlig vedtak om sosialstønad, består stort sett av at sosialhjelpsmottakerens utgifter til husleie legges sammen med den veiledende satsen, og at eventuelle inntekter trekkes fra.

Det forekommer altså ingen konkret skjønnsutøvelse i forbindelse med utgiftene som inngår i kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet, utenom husleien og eventuelt strøm. Dersom en slik skjønnsutøvelse hadde funnet sted, ville den utbetalte stønaden til livsopphold sannsynligvis blitt nærmere 6.800 kroner, slik SIFO har beregnet at utgiftene ligger på. Og når sosialhjelpsmottakeren med en sats på 4000 kr i måneden kommer til sosialkontoret og søker om støtte til tv-lisens, får han avslag begrunnet i at støtte til tv-lisens inngår i satsen; et vilkårlig fastsatt beløp som på ingen måte er tilstrekkelig til å dekke de utgifter beløpet er ment til å dekke.

Men det er ikke sikkert at det er den enkelte saksbehandlers manglende skjønnsutøvelse man skal klandre. Med den saksmengden som tynger saksbehandlere på de enkelte NAV-kontor i dag, er det urimelig å kreve at saksbehandlerne skal vurdere konkret det den enkelte stønadsmottaker trenger til hele sitt husholdningsbudsjett hver måned. Det er derfor rimelig å legge satsen for livsopphold til grunn, slik det også blir gjort i praksis. Imidlertid må da staten og kommunene ha en plikt til å sørge for at denne satsen er basert på konkrete beregninger av hva det faktisk koster å leve. Slik det er i dag, blir livsgrunnlaget til 130.000 nordmenn basert på ren vilkårlighet fra statens og kommunenes side. Dette er i strid med grunnleggende rettssikkerhetshensyn, og det fører etter Juss-Buss’ mening til at tusenvis av sosialhjelpsmottakere ikke får den stønaden de etter loven har krav på.

På bakgrunn av dette leverte Juss-Buss sammen med Foreningen Fattignorge og Fagforbundet en klage til Sivilombudsmannen den 9. mai 2007, der vi ba om at Sivilombudsmannen pålegger staten og kommunene å basere sine satser på faktiske beregninger over kostnader til livsopphold. Utfallet av klagen er ennå ikke klart. Vårt håp er at den kan bidra til å redusere fattigdommen i Norge betraktelig, ved at mange av landets fattigste faktisk får det de har krav på.

Det at kommunene, ved å legge de veiledende satsene til grunn, ikke yter den hjelp stønadsmottakerne har krav på etter loven, kan etter vår mening også medføre erstatningsansvar for den enkelte kommune. Vi anser det som meget sannsynlig at tusenvis av sosialhjelpsmottakere i dag har krav på erstatning for manglende utbetalt sosialhjelp. Dessverre for mottakerne, og heldigvis for kommunene, tilhører de fleste av disse menneskene landets fattige, som aldri vil ha mulighet til å fremme sine lovfestede rettigheter for en domstol.

Tusenvis får ikke dekket utgifter som de har krav på etter loven.

By Trond Skaug
Published Oct. 21, 2013 3:27 PM