print logo

Slipp barna fri, det er vår!

Fengselsgruppa på Juss-Buss møter barn og unge på saksmottakene vi har i fengslene på Østlandet. De forteller om apati, dop, angst, forbryterskolering, økte adferdsvansker og savn etter noen å snakke med. Bruken av ”lykkepiller” forekommer hyppig.


Det kriminalpolitiske klimaet i dag er rehabiliteringsorientert. Storberget har uttalt at barn skal ut av fengslene. Med NOU 2008:15 ”Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll” fremmer Taraldsrud-utvalget et forslag om å blant annet innføre ungdomsstormøte og å opprette seks nye ungdomsenheter. Det kan synes som om utvalget ønsker å følge den rehabiliteringsorienterte trenden, blant annet med forslaget om ungdomsstormøte. Med forslaget om opprettelsen av seks ungdomsenheter, snubler det imidlertid i tradisjonell kriminalstraffende tenkning hvor fokuset ligger på frihetsberøvelse.

Utvalget understreker at bruk av frihetsberøvende reaksjon antageligvis bare gjelder et fåtall av de tilfellene der barn har begått lovbrudd. Jeg er likevel bekymret for at frihetsberøvende reaksjon ikke vil begrenses til et fåtall av disse tilfellene.

Frihetsberøvende reaksjoner kjenner vi fra før. Fengselsgruppa på Juss-Buss møter barn og unge på saksmottakene vi har i fengslene på Østlandet. De forteller om apati, dop, angst, forbryterskolering, økte adferdsvansker og savn etter noen å snakke med. Bruken av ”lykkepiller” forekommer hyppig. Man erfarte det samme med ungdomsfengslene i sin tid.

Forslaget om ungdomsstormøte er derimot et skritt i riktig retning. Ungdomsstormøte er et konfliktråd som skal bygge på prinsippene om ”restorative justice”. Gjenopprettelse av tillit mellom de berørte parter står i sentrum. Det straffende elementet må vike for den domfeltes og offerets eget ønske om forsoning. Man kan imidlertid stille spørsmål ved om ungdomsstormøte faktisk vil velges fremfor ungdomsenhetene.

Slik forslaget nå foreligger, er ”ungdomsstormøte” et ”alternativ til fengsel”, og det ”bør vurderes” der barn er dømt for straffbare handlinger. Det kan innvendes at utvalgets forslag er for lite konkret fundert og at det ikke vil føre til lovendringer som påtvinger valg av ungdomsstormøte som reaksjonsform der dette er mest egnet. Et forslag kunne være å ha ungdomsstormøte som hovedregel, og enhetene som unntaket.

Den aktuelle situasjonen er at det på landsbasis normalt kun er ett barn i fengsel av gangen. Det skal opprettes 36 nye soningsplasser med etableringen av enhetene. Spørsmålet er om det økte antall soningsplasser kan gi et uheldig signal om at det finnes kapasitet som skal fylles opp, og at ungdomsenhetene utgjør et fullgodt alternativ. Det er lett å dele Thomas Mathiesens bekymring i Dagbladet 11.02.09 om at opprettelsen av ungdomsenhetene vil bli en repetisjon av de feilslåtte ungdomsfengslene.

Utvalgets definisjon av målgruppen begrenser seg til ”barn som i dag idømmes ubetinget fengsel, men som er egnet til å gjennomføre en reaksjon i frihet forutsatt tett oppfølgning”. Til samme tid defineres målgruppen som ”barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet”. Man kan stille spørsmål ved hvordan domstol og påtalemyndighet skal kunne forene disse definisjonene med utgangspunkt i dagens straffelov. Hva med de barna som befinner seg i gråsonen mellom å ha begått ”alvorlig forbrytelse” og ”svært alvorlig forbrytelse”? Hvor mange barn vil faktisk dømmes til det tid- og ressursskrevende ungdomsstormøtet? Vil rettsanvenderen velge det gamle kjente eller det nye ukjente?

Ungdomsstormøte er et av alternativene som kan benyttes i stedet for fengsling. I den kriminalpolitiske diskusjonen har det ikke manglet på forslag til alternativer til fengsel. Det er lovgiver og rettsanvendernes vilje til ta alternativene til etterretning, og å gjennomføre dem, det står og faller på. Erfaring viser at barn ikke bør fengsles, men forslaget i NOU 2008:15 gir likevel ikke tilstrekkelig betryggelse for at fengsel benyttes som siste utvei.

By Ida Rognlien
Published Oct. 21, 2013 3:27 PM