print logo

Ureturnerbare utlendinger uten menneskerettigheter

Sosialdepartementet har foreslått at utlendinger uten oppholdstillatelse skal fratas  retten til sosialhjelp. Dette vil særlig ramme utlendinger som har fått endelig avslag  på oppholdstillatelse, men som ikke kan returneres til hjemlandet. De er såkalt  ureturnerbare, og er fratatt alle rettigheter av norske myndigheter, skriver Kine  Sperre Horsbøl, daglig leder i Juss-Buss, og Tine Larsen, innvandrergruppen i Juss-Buss.
 
DET ANSLÅS at det er ca. 600 mennesker i Norge som er ureturnerbare. Det er ulike grunner til at de ikke kan sendes til hjemlandet. Noen har vært forsøkt sendt ut med politieskorte, men deres hjemland nekter å ta imot dem. Noen er statsløse. Andre kommer fra land hvor norske myndigheter ikke uttransporterer folk på grunn av krig eller andre praktiske problemer. En del får ikke reisedokumenter som gjør det mulig for dem å reise hjem. Det er ikke et ukjent problem at folk som har flyktet fra et land av politiske årsaker, ikke alltid er ønsket tilbake av myndighetene i sitt eget hjemland.
Resultatet er at disse menneskene blir værende i Norge, uansett om de og vi ønsker det eller ikke. Norske myndigheter godtar at disse menneskene oppholder seg her, men gir dem ingen juridiske rettigheter. De får ikke lov til å jobbe. De kan ikke gifte seg. De får ikke etablere et fast bosted. De får ikke helsehjelp. De sitter nederst ved bordet i det norske velferdssamfunnet. Nå er det foreslått at heller ikke sosialkontoret skal yte et minimum av hjelp for at de skal overleve.
Juss-Buss synes det er betenkelig at sosialkontorene på denne måten benyttes til å "sulte ut" utlendinger som ikke har fått opphold i Norge. Sosialkontoret skal hindre akutt sosial nød, ikke bidra til å gjøre jobben som er tillagt utlendingsmyndighetene. Det er prinsipielt betenkelig at sosialkontoret etter forslaget blir utlendingsmyndighetenes forlengede arm og får plikt til å melde fra til politiet om manglende oppholdstillatelse. Sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten lar dermed kommunalminister Erna Solberg bruke sosialtjenesten som del av en stadig mer restriktiv innvandringspolitikk. Juss-Buss mener dette vil være i strid med sosialtjenesteloven.
SOSIALTJENESTELOVENS formålsparagraf gir uttrykk for grunnleggende prinsipper for den norske velferdsstaten. Formålene er å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til økt velferd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Ikke bare av hensyn til dem det gjelder, men også av hensyn til samfunnet som helhet. Å ikke bidra med akutt sosialhjelp overfor disse utlendingene er i strid med lovens formål: Det fryser ut en særlig svak gruppe og bidrar til å skape sosiale problemer og kriminalitet.
Myndighetene argumenterer med konsistens mellom Utlendingsdirektoratets og sosialkontorenes vedtak. Juss-Buss synes imidlertid at det som er inkonsekvent er at myndighetene har startet "oppryddingsaksjon" i Oslos gater for å fjerne tiggere og narkomane og samtidig kommer med forslag som skaper mer kriminalitet og flere tiggere og uteliggere.
For uønskede utlendinger som ikke kan returneres, forsvinner ikke på grunn av en forskriftsendring. Strategien med å "sulte ut" folk som er uønsket vil neppe slå til. De er strandet her, og det er noe man må forholde seg til og finne en løsning på. Med den foreslåtte endringen står de igjen med tre muligheter: Livnære seg på kriminell virksomhet (herunder svart arbeid), leve på bekjente eller sulte ihjel.
Den åpenbare faren for mer kriminalitet er overhodet ikke vurdert i Sosialdepartementets forslag om å frata de ureturnerbare sosialstøtte. Å gi de ureturnerbare sosialstøtte løser imidlertid ikke problemet på sikt. Å motta sosialstøtte er ment å være midlertidig løsning for folk i knipe. Det skal hindre at folk må sove på gaten eller sulte. Juss-Buss mener den eneste holdbare løsning på de ureturnerbares problem er å gi dem arbeids- og oppholdstillatelse så de kan livnære seg selv og betale skatt til fellesskapet.
EUROPARÅDET ved Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) har i en rapport fra 2003 kritisert norske myndigheter fordi de ikke gir ureturnerbare en juridisk status. ECRI anbefaler i rapporten at norske myndigheter "etablerer en prosedyre for å legalisere situasjonen til personer som er i Norge uten noen rettslig regulær status".
Dette er hverken fulgt opp av Stortinget eller Regjeringen. Sverige og Danmark har regler som legaliserer de ureturnerbares opphold etter noen år, og Stortinget bør vurdere om også Norge skal gjøre noe for å løse problemet. Norge går i motsatt retning av ECRIs anbefalinger: I stedet for å gi disse menneskene et minimum av rettigheter og en juridisk status, velger norske myndigheter å frata dem absolutt alle muligheter for å leve et lovlydig og anstendig liv i Norge.
I fjor innskrenket Utlendingsdirektoratet muligheten for å få midlertidig arbeidstillatelse, og nå kommer også forslaget fra Sosialdepartementet om å ta fra dem sosialhjelp. Dette er ikke en velferdsstat verdig.
Å ikke gi de ureturnerbare en rettslig status er brudd på grunnleggende menneskerettigheter som Stortinget har bestemt at skal være gjeldende norsk lov. Ved motstrid med annen norsk lov, har Stortinget bestemt at menneskerettsloven, herunder EMK og ØSK, skal ha forrang.
EMKs artikkel tre fastslår at Norge er forpliktet til å respektere og sikre at enhver som oppholder seg innenfor norsk myndighetsområde, ikke behandles på en umenneskelig eller nedverdigende måte. Bestemmelsen gjelder også for personer uten lovlig opphold, og det gis ingen anledning til unntak fra denne bestemmelsen. Å ikke gi mennesker som er strandet i Norge, muligheten til å arbeide for å kunne livnære seg, er umenneskelig og uverdig behandling.
GRUNNLOVENS paragraf 110 fastslår at "det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sitt Arbeide". Juss-Buss stiller spørsmål ved om det ikke også er brudd på Grunnloven når myndighetene nekter en hel gruppe arbeidsdyktige mulighet til selvforsørgelse.
EMK fastslår videre i artikkel åtte og tolv at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv og til å inngå ekteskap. De ureturnerbare er fratatt disse rettighetene. De får ikke gifte seg, og deres eventuelle familieliv er ikke beskyttet av noen rettigheter. De er også avskåret muligheten til å søke om familiegjenforening med sine nærmeste i Norge. De kan ikke reise til hjemlandet og gjenforenes der. De vil vanligvis heller ikke få opphold andre steder hvor de kan få gjenforening med sin familie.
FNs økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), artikkel 11, forplikter Norge til å anerkjenne "retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold". Norge skal videre "treffe de nødvendige tiltak for å sikre virkeliggjørelsen av denne rett". Juss-Buss mener at å frata de ureturnerbare disse rettighetene er i strid med gjeldende forpliktelser.
Dette handler om hvorvidt mennesker som uansett må være i Norge, skal få leve et verdig liv. Skal de leve som selvstendige mennesker, og beskyttes av grunnleggende, universelle og lovfestede menneskerettigheter? De aller fleste har et innstendig ønske om å leve som lovlydige borgere. Det er ubegripelig at det er myndighetene som tar fra dem muligheten til nettopp det. Dette handler om menneskeverdet. Vi ber Stortinget og Regjeringen om å gi de ureturnerbare oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.
 
By Kine Sperre Horsbøl, Tine Larsen
Published Oct. 21, 2013 3:27 PM