print logo

Bare for de rikeste

Familiegjenforening er grunnlag for en stor del av innvandringen til Norge. Bare i fjor kom 14 000 mennesker på gjenforening med et familiemedlem som allerede oppholdt seg i landet. Det er en grunnleggende rettighet å få velge hvem man vil leve sammen med, og retten er også beskyttet av flere menneskerettighetskonvensjoner.

FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har tidligere kritisert Norges strenge krav om underhold ved familiegjenforening, fordi det setter en begrensning for hvem som skal få lov til lå leve sammen med familien sin. Nå har regjeringen, i stedet for å myke opp reglene, foreslått nye krav som er mye vanskeligere å oppfylle.

Dagens krav om underhold i familiegjenforeningssaker er på lønnstrinn 1 i Statens lønnsregulativ, for tiden 182 400 kroner. Man kan oppfylle enten ved å ha tilstrekkelig inntekt, eller ved å ha oppsparte penger på bok. Det er også mulig å vise til framtidig inntekt ved å legge ved arbeidskontrakt, og man må ikke oppfylle før på det tidspunktet utlendingsmyndighetene fatter et vedtak. Bakgrunnen for reglene er å sørge for at utlendingen ikke skal bli avhengig av offentlige støtteordninger når han eller hun kommer til landet.

I forslaget til den nye utlendingsloven er det gjort mange små grep, som til sammen gjør at reglene er betydelig skjerpet. Kravet økes til lønnstrinn 8, nærmere 200 000 kroner, og det er bare inntekt, og ikke egne midler, som regnes med. Det er bare personen som allerede bor i Norge som kan oppfylle, og man må vise til likningsattest for å bevise at man tjener nok til å oppfylle kravet. Man må også tjene nok allerede på søknadstidspunktet. Med dette er reglene betydelig strammet inn, og friheten til å velge hvem man vil leve livet sitt sammen med begrenses for en stor gruppe mennesker. Det er riktignok foreslått unntak for flyktninger og varig trygdede, men mange andre blir rammet. I 2005 tjente 1,4 millioner nordmenn over 17 år mindre enn 200 000, og ville derfor ikke hatt mulighet til familiegjenforening etter de nye reglene.

Om utlendingen selv har et konkret arbeidstilbud i Norge, skal ikke tas hensyn til. Arbeidslinja til regjeringa virker bortglemt i denne sammenhengen. I familiegjenforeningssaker skal det ikke telle positivt at man ønsker å arbeide og forsørge seg selv i Norge – oppholdstillatelsen skal knyttes til andres forsørgerevne.

Hvis den nye utlendingsloven skal være et verktøy for å begrense innvandringen til Norge til de rikeste, bør dette sies direkte. Nå fremstår de nye reglene om underhold som uforholdsmessige kontrolltiltak som rammer de mest ressurssvake hardest, stikk i strid med regjeringas sosiale profil.

Reglene rammer også grupper som åpenbart vil være en fremtidig ressurs. En student er et godt eksempel på hvor urimelig reglene kan virke. Studenten treffer sin fremtidige kone mens han er på studieopphold i utlandet. De bestemmer seg for å gifte seg, slik at de kan søke familiegjenforening. Men før de i det hele tatt kan søke, må den norske studenten flytte hjem, finne en jobb hvor han tjener mer enn 200 000 i året, vente på likning som kommer året etter, og så søke. Med dagens saksbehandlingstid på ni måneder, vil det gå over to år før studenten og hans kone kan forvente å få leve sammen.

Reglene slår også urimelig hardt ut for barn som søker familiegjenforening med foreldre i Norge. I flere tilfeller hvert år får foreldre oppholdstillatelse i Norge, og ønsker å få familiegjenforening med barn som er alene igjen i hjemlandet. Hvis de da ikke tjener nok, skal det altså gå ut over barna. Regjeringa har tidligere uttalt at hensynet til barnets beste skal være retningsgivende i den nye loven, så her taler de med to tunger. Forhåpentligvis er underholdskravet for barn en utilsiktet konsekvens, og en feil som kan rettes opp.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet argumenterer også med at de skjerpede kravene vil gjøre det vanskeligere å gjennomføre tvangsekteskap. De viser blant annet til at strengere regler vil gjøre at unge mennesker finner veien ut i arbeidslivet tidligere, og når man står på egne økonomiske ben, vil man også være mer frigjort fra familiens harde ønsker og krav. Departementet viser her dårlig dømmekraft. Ved å gjennomføre forslaget økes risikoen for at unge utsettes for dobbel tvang. De tvinges vekk fra studier, ut i arbeid, og inn i ekteskapet.

Utlendingsloven er til behandling i kommunalkomiteen nå. Representantene må innse at forslaget er urettferdig, og gjøre unntak for grupper som rammes urimelig hardt.

By Inga Laupstad
Published Oct. 21, 2013 3:27 PM