 |
|
- om Tor Ulvens kortprosa
Båten,Som dette sitatet antyder, er det som befinner seg utenfor menneskets historie sentralt i hans forfatterskap. Både i hans lyrikk og i hans prosa finnes det en søking mot dette ubestemmelige utenfor; fra en rekke ulike perspektiver forsøker han å sirkle inn det øyeblikket mennesket forsvinner og det ikke-menneskelige trer frem. Ofte tar hans prosatekster utgangspunkt i en konkret gjenstand eller scene. Disse beskrives detaljert og presist, som f.eks. i åpningen av hans roman Avløsning (1993): "En uro, en liten nervøs rykning i lyset (eller i mørket), kan man kalle det, en luftning rører gardinens fliker og slipper inn den matte glansen fra sommernatten, det blaffer slik av og til, en smal strime som gaper og forsvinner i løpet av et par sekunder, så et midlertidig mørke, før et nytt blaff og et nytt mørke" [...]. Etter slike minutiøse og nesten stillestående beskrivelser, forskyves ofte perspektivet slik at gjentandens eller situasjonens vanlige kjennetegn falmer og vaskes bort, og leseren får inntrykk av å sedem slik de vil ta seg ut i det øyeblikket de trer ut av menneskets verden - som historieløse og kontekstløse spor. Leseren bringes så å si mot en tilstand hvor verden er avfolket og alt er innlemmet i det Ulven et sted kaller "det umenneskeliges allmakt for evig ikke-tid".
Sitt hos megHans to samlinger med kortprosatekster, Fortæring (1991) og Stein og speil. Mixtum compositum (1995) er det nærliggende å lese i lys av denne poetikken. I mange av kortprosatekstene forsøker Ulven å skildre menneskets forsvinning og det ikke-menneskeliges fremtredelse. I en tekst i Fortæring forsøker han f.eks. å skildre et absolutt mørke. "Man kunne kalle dette mørket prenatalt, men betegnelsen er strengt tatt misvisende, ettersom det ikke dreier seg om fostertilstandens mørke [...]". Noen linjer senere antydes det hva slags mørke det dreier seg om: "[...] det er mørket fra en tid man ikke eksisterte, ikke en gang som en føtal skisse til et meneske [...] dette mørket er det det gjelder". Fortæring og Stein og speil består av en rekke korte tekster av ulik lengde, den korteste på én linje, den lengste på et par sider. Selv om begge samlingene faller inn under genren kortprosa, er det forskjeller mellom dem. Tekstene i Fortæring er uten unntak helhetlige og fullendte. Det finnes ikke én avbrutt eller ufullendt tekst i samlingen, alle folder seg ut med streng nødvendighet. Tekstene står derfor nærmere helhetlige og fullendte kortprosa som fortellingen og aforismen enn skissen og fragmentet. Dette gjelder selv de korteste tekstene i samlingen, som denne: Mademoiselle X... trodde at ingenting eksisterte mer, at verden var gått under, men selv kunne hun ikke dø, unntatt ved ild. Hun prøvde flere ganger å brenne seg selv.I Stein og speil eksperimenterer derimot Ulven med en rekke ulike former for kortprosa. Der finnes det korte og helstøpte fortellinger, der finnes det løse og åpne dialoger, urokkelige maksimer, og løse brokker og fragmenter uten noen åpenbar kontekst, som f.eks. dette: Bare dyrehjerter hadde ennå slått.Det som bl.a. holder disse blandede tekstene i Stein og speil sammen er at de er inndelt i serier som "Utstilling I", "Utstilling II", "Konsert I" og "Konsert II" osv, men til tross for det gir boken et mer fragmentarisk inntrykk enn den renskårne og strengt oppbygde Fortæring. Stein og speil kan derfor sammenlignes med Ulvens første prosabok, Gravgaver. Fragmentarium fra 1988. Den består av en rekke brokker av en roman samt løsrevne fragmenter. Boken gir seg ut for å være en samling usystematiserte bruddstykker og biter etter en katastrofe - bokens siste setning er: "Den eksakte datoen for katastrofen er kjent." Et lignende apokalyptisk perspektiv finnes i Stein og speil. "Kom! Her er slutten" er f.eks. en tydelig allusjon til Johannes' åpenbaring. Og i en annen tekst kan vi lese: "Det fantes ingen overlevende som kunne fortelle dette." Menneskets forsvinning, forsøket på å skildre det ikke-menneskelige og apokalypsen ser med andre ord til å være sentrale motiver i Ulvens forfatterskap generelt og i de fragmentariske kortprosatekstene spesielt.
I en stor by, alltid telefoner som ringer, et eller annet sted, hele tiden, også om natten. Når du før du går i seng står og stirrer ut på alle boligblokkene (et og annet vindu lyser fortsatt, men de fleste er mørke), så tenker du at nå ringer det i en eller annen leilighet hvor beboerne sover, lampene er slukket, det lyser bare i akvariet [...], eller en taklampe i entréen, eller en komfyrbelysning noen har glemt å slukke, det lyser på det man kan kalle nattens skogbunn, hvor teppene ligner mose. Men den telefonen hører selvfølgelig ikke du, og enn mindre får du vite hva den gjelder, om den kommer til å forandre livet dramatisk (helst til det verre, telefoner om natten er som regel til det verre) for én eller flere eller alle dem som bor i leiligheten hvor telefonen ringer. Du fortalte meg senere, at når du gikk oppe, søvnløs, var du flere ganger på nippet til å ringe meg midt på natten. Men du gjorde det aldri.I andre tekster er det derimot ikke så innlysende at du'et er et annet menneske som jeg'et henvender seg til og beskriver. Tvert i mot skildres du'et som et ubestemmelig vesen, radikalt forskjellig fra jeg'et, og forholdet dem imellom ser ikke ut til å være eksistensielt. Du'et ser derimot ut til å befinne seg på et annet plan enn jeg'et. Her er et knippe sitater som kan gi et inntrykk av du'ets annerledeshet: "Du finnes ikke", "du er en lyspære", "Du opplever ingenting. Du er fem hvite strandsteiner på en ovn uten ild", "vil du skrive navnet ditt i mitt støv?", "Du. Ordet 'du' blir plutselig tydelig som et fuglefløyt om natten. Men fuglen synes ikke", "du befinner deg alle andre steder enn i nået", "Du spretter mot en vegg og blir borte". I disse sitatene tiltales ikke og skildres ikke et annet menneske, men du'et omtales som ting, som ikke-eksisterende og som noe ikke-menneskelig radikalt forskjellig fra jeg'et. Det er ikke umiddelbart enkelt å utlegge disse forunderlige apostrofene og beskrivelsene. Men de viser at det hos Ulven også finnes et "du" som ikke er menneskelige og ikke kan møtes. Dette du'et befinner seg der hvor jeg'et ikke er. "Du befinner deg alle andre steder enn i nået". Dette du'et ser med andre ord ut til å utgjøre en radikal annethet. Kanskje er du'et hos Ulven den Andre, slik den franske forfatteren og teoretikeren Maurice Blanchot, som Ulven forøvrig leste flittig på 70-tallet, beskriver det et sted: "Den Andre, det er den helt Andre." (3). Men selv om jeg'et ikke kan møte du'et ansikt til ansikt, eller forestille seg det som et alter ego, ser det ut som skrivingen for Ulven er nært forbundet med dette du'et. Ja, det kan faktisk se ut som skrivingen, og kortprosatekstene, er en måte å tiltale og vente på et du som aldri kommer og som for alltid befinner seg et annet sted enn jeg'et. Denne forståelsen av skrivingen finnes kanskje latent i hele forfatterskapet, men kommer til overflaten i kortprosaen og får et vakkert uttrykk i denne teksten fra Fortæring: Jeg skrev for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.Finnes det et krysningspunkt mellom de to aksene jeg har skissert; bevegelsen mot det ikke-menneskelige og jeg'ets apostrofering av du'et?
Navnet ditt, blå bokstaver på papirets masse av døde fibre, som ikke kan reises opp igjen til trær, hvislende langsmed stien vi fulgte, urolige skygger mot papirets kjønnsnøytrale gulhet. Og bokstaver skåret i bark som gror uleselig, som bølger og vrir seg og lukker seg over dem som vann over en froskemann. En dykker i treet: mot bunnen, hvor den første årringen er. Og bortenfor det: Ingenting. Frø. Ingenting. En eldgammel skog av ikke-trær.I denne teksten finnes det et sug, ikke bare mot historiens begynnelse, men også mot det bortenfor. Denne tematiske bevegelsen forsterkes av tekstens retoriske bevegelse fra et deskriptivt språk via et stadig mer metaforisk språk til et språk som nærmest har gått i oppløsning. I den første setningene ser vi at "navnet ditt" beskrives klart og tydelig, og det går frem at motivet er et navn skrevet på et ark. Det er med andre ord spor etter du'et som igangsetter bevegelsen mot det ikke-menneskelige. Av beskrivelsene av navnet og bokstavene kan man få inntrykk av at personen er død, eller i det minste at navnet på en eller annen måte er nært forbundet med døden. Papiret ser vi omtales som "en masse av døde fibre" og navnet innlemmes så å si i denne døden ved å nedtegnes. Den andre og tredje setningen er mer gåtefulle. Ulven bruker lignelsen "som vann over en froskemann" og det metaforiske uttrykket "en dykker i treet" for figurlig å skildre bokstavene. Til tross for at det er vanskeligere å umiddelbart forstå disse setningene, går det frem at motivet ikke lenger er et navn skrevet på et ark, men noen bokstaver - kanskje det samme navnet - risset inn i et tre. Forskjellen mellom disse bokstavene og de som er skrevet på et ark, er åpenbar: De innrissede bokstavene forvandles etter hvert som treet vokser, og resultatet er at de blir uleselige og så å si trer ut av den menneskelige verden. Idet disse bokstavene blir uleselige nærmer de seg "den første årringen", og det vil vel her si historiens begynnelse. Leser jeg denne teksten poetologisk, kan det se ut som Ulven tenker seg at språket må bevege seg mot grensen av det uforståelige for å nærme seg det magiske øyeblikket da man kan få et glimt av det utenfor menneskets verden - det ikke-menneskelige. I tekstens siste formuleringer forsøker Ulven å skildre det bortenfor den første årringen, og det vil vel her si tilstanden før historiens begynnelse. Men da ser vi også at språket fullstendig mister sin påstående kraft. Ordene "ingenting" og "frø" sidestilles, som om de ikke kan inngå i en meningsfull setningen, og i den siste formuleringen forekommer av den merkelige negasjonen "ikke-skog". Disse formuleringene står og vibrerer på grensen til det bortenfor og de forsøker å gjøre det nærværende, men uten at det bortenfor kan sies å avtegne seg på noen forståelig måte. Dette skaper suget i teksten. Denne teksten inviterer leseren til å gi ordene "ingenting" og "frø" en betydning, men samtidig er det svært vanskelig å utlegge disse sidestilte ordene. I motsetning til den allerede nevnte lignelsen og det metaforiske uttrykket, er "ingenting", "frø" og "ikke-trær" ikke metaforer i vanlig forstand. De tre ordene referere ikke til noe som kan sies på en egentlig og bokstavelig måte. Det kan snarere se ut som Ulven forsøker å benevne noe som ikke har et navn, et eller annet ubestemmelig utenfor språket. Dette fører til at teksten gradvis blir mer og mer uleselig - på samme måte som de innrissede bokstavene i treet teksten skildrer. Og fortolkeren nærmer seg et eller annet som motsetter seg en oppklarende utlegning. Det kan derfor være fristende å si det samme om denne teksten som Jacques Derrida sier om et prosadikt av Charles Baudelaire: "The interest of "Counterfeit Money", like any analogous text in general, cames from the enigma constructed out of this crypt which gives to be read that which will remain eternally unreadable, absolutely indecipherable, even refusing itself to any promise of dechiphering or hermeneutic." (4). "Jeg skrev for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke." Det er mitt forslag at denne teksten sammenfatter to viktige aspekter i Ulvens kortprosa. 1) I hans tekster finnes det et forsøk på å skape et sted - et språk, en skrift - hvor jeg'et kan møte du'et. 2) Dette du'et blir aldri nærværende, og det kan ikke tenkes som et menneske eller som et annet jeg. Derimot er det knyttet til det ikke-menneskelige, det bortenfor som Ulvens tekster aldri når, men aspirerer mot. Både for jeg'et og for leseren blir det derfor umulig å forestille seg du'et og det blir i en viss forstand "eternally unreadable". Det er i spennet mellom dette ubestemte du'et og de minutiøse beskrivelsene av konkrete ting Ulvens kortprosa folder seg ut. Jeg avslutter derfor denne presentasjonen av Ulvens kortprosa med å sitere åpningsteksten i Fortæring. Bare denne søledammen på asfalten, hvor tuster av ugress sprenger seg igjennom, og et slags sirkelflimmer som nerver seg, tiendels sekunder av gangen, et dryss av stadig nye sirkler, regndråper som treffer vannflaten og forsvinner. Du finnes ikke. Og hun finnes ikke. Stemmen hennes, og den myke nakkelinjen som kommer til syne når hun løfter opp det lange håret, de finnes ikke. Det er bare denne søledammen hvor regnet lager sirkler. Fotnoter:(1) Melbourne-forelesningene, Oslo 1995, s. 104.(2) Vagant nr. 3-93, s. 38. (3) Maurice Blanchot, Innriss, Oslo 1995, s. 110. (4) Jacques Derrida, Given Time: I. Counterfeit Money, Chicago 1992, s. 152. 
|
| [Tilbake til hovedsiden] [Et utvalg tekster] [Til toppen av siden] |
|
|
Tor Ulvens posisjon i norsk samtidslitteraur ble på en vemodig måte tydelig etter hans død 18. mai 1995. I de påfølgende månedene dedikerte en rekke forfattere, deriblant Øyvind Berg, Jon Fosse, Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde, sine bøker eller enkelte tekster til ham og hans minne, og de tegnet små skisser av ham og dagen dødsfallet ble kjent. I Jarvolls essaysamling Melbourne-forelesningene finnes f.eks. følgende korte og vakre portrett av Ulven: "Av og til trakk han frem et munnspill, og det var blues han spilte, han skjøv, ikke uten en viss munterhet, sorgen oppover og nedover skalaen fra bass til diskant."
or Ulven debuterte i 1977 med diktsamlingen Skyggen av urfuglen, og har siden utgitt ytterligere fire diktsamlinger og seks prosabøker i ulike genre: Én roman, to samlinger med historier, et fragmentarium og to samlinger korte prosatekster. Han har dessuten skrevet et knippe essays, publisert i tidsskrifter som Vinduet og Vagant, samt oversatt franske forfattere som René Char, Samuel Beckett og Claude Simon. Sitt gjennombrudd fikk han med den tredje diktamlingen, Det tålmodige fra 1988, hvor motiver som etterlatte gjenstander, spor som hviskes ut, mennesker som forsvinner og det ikke-menneskelige skildres på umiskjennelig ulvensk vis, som i dette utdraget fra et av diktene:
de tekstene som beveger seg nærmest dette forsvinningspunktet, tøyer Ulven språket til det ytterste. De presise og detaljerte beskrivelsene erstattes av metaforer og negasjoner som "stein", "ingenting", "mørke", "ikke-tid"; og de lange og nøyaktig oppbygde setningene forvandles til brokker, fragmenter og enkeltord på grensen til det han stadig vekk omtaler som "støv", "språkstøv" og "meningsløs fonemisk clusterclang, [...] nesten like fritt for semantikk som støvet selv". I forlengelse av Ulvens nærmest mytomane fascinasjon for menneskets forsvinning, er det fristende å lese dette diktet fra Søppelsolen (1989) som en poetikk:
m bevegelsen mot det ikke-menneskelige danner en akse i Ulvens kortprosa, så utgjør forholdet mellom jeg'et og du'et en annen. Spredd omkring i Fortæring og Stein og speil finnes det tekster som påkaller og tiltaler et du. "Er du der?" spør f.eks. en tekst. Men ser man nærmere på disse apostrofene hos Ulven, vil man se at det er ulike "du" som tiltales. I enkelte tekster tiltales et du som skildres som et annet menneske - ofte en kvinne, får jeg inntrykk av - som jeg'et savner. I disse tekstene kan forholdet mellom jeg'et og du'et tolkes eksistensielt og apostrofene som uttrykk for et moderne individs ensomhet og isolasjon. Det er vel tilfelle i f.eks. dette utdraget fra "En sjelden gang" i Fortæring: