Nordmarka Rundt 1998

Som driftsansvarlig for dataanlegget på Institutt for Informatikk har jeg en ganske behagelig arbeidstid. Vekkerklokka brukes stort sett for å finne ut hva klokka er når jeg våkner. Første problemet ble derfor å komme seg opp tidsnok. Kl. 6.30 ringte klokka, jeg fikk etterhvert opp gluggene og noterte meg at det ikke så ut til å bli noen solrik dag. Heldigvis regnet det ikke.

Etter frokost og sjekk av værmeldingen, dro jeg påmeg sykkeltøyet. Gore-Tex jakke og bukse, mest fordi det er det eneste tøyet jeg har med lange ermer/ben som egner seg å sykle i. Fylte flaskene og tråkket avgårde.

Jeg hadde ikke meldt meg på, og hadde klart å bruke opp alle kontantene, og ingen minibanker hadde penger igjen. Jeg gikk igjennom en tale i hodet for å få lov til å starte og evt. betale senere. Å ståopp så tidlig en søndag morgen uten å få gjort noe var ikke spesielt fristende. Det viser seg heldigvis at en kamerat hadde noen ekstra kroner med seg som jeg fikk låne.

Etter påmeldingen var det bare å vente, med jevnlige pissepauser etterhvert som starten nærmet seg. Dum som jeg var tok jeg ikke med meg noen av de bananene de delte ut. Kl. 09.00 går starten for racer-pulja med politieskorte og alt. Min pulje skal starte kl 09.15 og nå er det selvfølgelig ikke bananer igjen når jeg i min etterpåklokskap finner ut at bananer sikkert er fint å ha med seg. Dessuten begynner det å regne, ikke så mye men det drypper litt.

9.15 og starten går uten problemer, forsiktig som jeg er legger jeg meg bak i feltet. Det er en 25-30 stykker i gruppa, jeg tror de fleste hadde 5 timer som mål. Løypa går langs ring 3 i begynnelsen. Rye hadde ordnet det slik at alle trafikklys langs løypa blinket gult samt at de hadde folk i alle store kryss og rundkjøringer. Veldig greit. Feltet holdt en 33 km/t i snitt i begynnelsen (Det gikk nedover.) Stort sett var det 10-12 som roterte i teten av feltet mens vi andre lå bak og koste oss i regnet.

I bunnen av bakken opp til sollihøgda blir vi tatt igjen av en gruppe som blandt annet besto av en fire-fem fra Ceres. De drar nokså lett opp på siden og etterhvert forbi oss. En del av gruppa henger seg på ceres-gutta. Selv har jeg nokså lett for motbakker, så etter ett par ord med kameraten bestemmer jeg meg for å forsøke å holde følge med Ceres. Jeg akselrerer opp og legger meg bakerst i gruppa.

Jeg skjønner fort at det er flere i gruppa som har større problemer enn meg. Spesielt er det en som utmerker seg ved å ha den mest høylytte pesinga jeg kan huske å ha hørt. Jeg vurderte å spørre ham om han syntes det var lurt å forsøke å henge med når han hadde slike problemer så tidlig, men slo det fra meg når jeg ikke fant noen høflig måte å gjøre det på.

På vei oppover oppdager jeg dagens blunder. Nesten alle hadde neopren-overtrekkene sine på, og jeg ønsket at jeg hadde det. Det ble ikke bedre da det begynte å gå nedover igjen. Vinden gjorde at jeg ble iskald på benene. Jeg kunne merke at jeg ble nummen spesielt der hvor skoen hadde kontakt med pedalen. I regnet var det heller ikke barebare å sykle nedover. Det tok gjerne ett par sekunder før bremsene begynte å ta, og veibanen ble glatt den og. I en av svingene blir jeg overrasket (Den er skarpere enn jeg tror, og jeg holder på å kjøre rett i bakhjulet til en syklist som skjærer inn foran meg.) Etter den episoden holder jeg meg bakerst sammen med en av de andre som også virket noe nervøs.

Feltet kommer etterhvert ut på flatene og holder god fart. Plutselig ringer en mobiltelefon. Det kommer en og annen kommentar fra de andre og jeg oppdager til min lettelse at jeg ikke hadde glemt å slå den av da en av de andre leter fram telefonen sin for å finne ut hvem det var som ringte. Idet han skal legge telefonen tilbake i rygglomma glepper han den. Batteri og telefonbiter flyr i alle retninger, heldigvis er det ingen som punkterer eller før ødelagt hjul. Jeg kan merke at en og annen i feltet føler litt skadefryd.

Ikke lenge etter kommer det ett skilt som sier at på toppen av en bratt bakke er det matstasjon. Min sjanse for å få meg bananer! Jeg tråkker ifra feltet for å kunne nappe til meg en banan mens de tar meg igjen. Til min skuffelse oppdager jeg at matstasjonen er blokkert av noen andre ryttere, og jeg er så redd for å miste feltet at jeg ikke våger å stoppe for å få meg mat.

Etter matstasjonen vil Ceres at alle skal være med og dra, og ganske snart er det organisert en fin kjede. Farten er høy uten at det blir altfor slitsomt. Men nå fryser jeg virkelig på bena. Jeg får en slags stikkende smerte der det er som værst og lengter ganske snart etter motbakkene hvor man må jobbe litt mer og vinden er mindre. I en litt lengre motbakke er det en av de andre som spør om dette er jevnakerbakken så ting ser lyst ut :)

Vi kommer etterhvert til den berømte bakken, og den er lang. Liten og lett som jeg er blir det til at jeg blir liggende først og dra opp hele bakken. (Dessuten slipper jeg å høre på peseren som utrolig nok fortsatt hang med.) Det er litt fristende å dra opp tempoet for å stikke ifra, men jeg vet at jeg kommer til å bli tatt igjen med en gang det begynner å gå nedover og bortover igjen. Senere får jeg vite at noen jeg kjenner sto og så meg sykle forbi, med hele feltet på slep. Snakk om timing!

Når toppen er nådd kommer etterhvert kjeden igang igjen, og føttene blir kalde igjen. Vi passerer nok en matstasjon, og denne gangen er det en som holder frem bananer til oss når vi sykler forbi. Det er den beste bananen jeg har smakt noen gang. Jeg vurderer etterhvert å stå av for å få vridd opp sokkene og få litt varme i føttene, for nå er de så kalde at det gjør vondt. Men jeg fortsetter. Det er få andre syklister å se, og jeg er lite lysten på å sykle alene.

Idet vi passerer grua får vi Mjøsa i hodet. Det føles iallfall sånn. Det regner så hardt at sikten blir dårlig. Jeg trøster meg med at jeg iallfall er noenlunde tørr på kroppen.

Nå blir tempoet satt opp, vinden kommer rett imot og det er flere som ikke vil være med å dra. Det betyr at det blir tyngre for de/oss andre. Jeg er med en stund, men når det går som fortest orker jeg ikke å dra. Før jeg startet snakket alle om hvor hardt det er med alle bakkene i Nordmarka rundt, men flatene nedover fra Grua til Gjelleråsen var for meg det hardeste. (Ulempen ved å være liten og lett.) Etterhvert satt jeg bare og håpet på at vi måtte komme til Gjelleråsen snart.

Når vi nærmer oss, blir tempoet satt opp nok en gang, og jeg aner at det er rivalisering klubbene imellom om å spurte opp Gjelleråsen og i mål, men ingen ser ut til å stikke helt ifra. Like før Gjelleråsen kommer plutselig 6-7 mann fra Rye opp på siden av oss. Ikke aner jeg hvor de kom fra. (De fleste av oss så oss vel ikke så mye tilbake heller.) Og opp Gjelleråsen bar det. Rykket jeg ventet på (og ville henge meg på) kom ikke. Heller ikke Rye-gutta var spesielt aggressive.

Når jeg kommer på toppen regner jeg med at det bare er å trille nedover til Valle Hovin. Men neida, løypa tar selvfølgelig en svingom nedover i byen for å få med seg en bakke til. Jeg har ikke noe imot bakker, men nå venter jeg egentlig bare på å komme i mål og slappe av litt.

Før jeg kommer så langt dukker det plutselig opp en veimarkør rett ved siden av han som sykler foran meg. Jeg klarer å kaste sykkelen på siden av den og dulter bare borti den med armen. En medsyklist gratulerer meg med god manøvrering.

Endelig kommer vi i mål. Ingen forsøker å spurte eller stikke av, og vi ruller sammen over mållinja. Da jeg sjekker sykkelcomputeren får jeg hakeslepp. Jeg var ikke klar over hvor fort det egentlig hadde gått. Jeg finner meg iallfall en trapp å sitte i og vrir opp sokkene mine. Det blir mye vann. Jeg slår av en prat med ett par av de andre deltakerne, stemningen er god, selv om de fleste er enige i at det nok ble i kaldeste laget.

Rittet var glimrende organisert, jeg oppdaget etterpå at det var satt opp kart over løypa ved start/mål, og jeg tror nok jeg kommer til å melde meg på neste år også. Men da skal jeg ta med meg overtrekket mitt.

Asbjørn