Rørostur 2009

Rapport fra sensommer-/høstturen til sykkelgruppa 2009: Røros, 21.-23. august


Høstturen 2009, med et nytt og spennende mål, Røros, så tidlig ut til å sette nye rekorder i deltagelse med opp mot 20 mulige påmeldinger, men så kom avbudene på rekke og rad, sykdom herjet, permisjoner ble inndratt mm. Og så ble det den nest minste turen siden vår aller første høsttur (Birkebeineren tur/retur i 1999). Nå er det selvsagt slik at det skjer uventede saker, slik at en ikke får vært med uansett hvor mye en har lyst, men et manne- og kvinne-fall som dette var spesielt.

Men antallet spiller ingen rolle, et flott reisemål, herlige sykkelturer i all slags vær og godt lag gjør sommer/høstturene våre til store (sykkel)opplevelser uansett. Og slik også i år. Det er også gjerne litt variasjon i hvem som deltar, og i år var det også ett nytt medlem med. Bra! Dessuten var Ellen (Cohen) på hytta si der oppe, så det ble et besøk der også.

Fredagen

Fem mann satte av gårde, Øyvind (Rise) tidlig med toget, og resten, Alv Reidar (Dale) (som stilte med bilen), Dagfinn (Killingbergtrø) (annensjåfør), Lars (Tallberg) (første-reisgutt) og Mark (Chapman) kjørte oppover. Ettersom vi kun fikk med 3 sykler på bilen satset Alv Reider og Dagfinn på å leie sykler på Røros.

Værutsiktene var svært usikre, men på turen oppover fredag morgen 21.8. virket det nærmest som om vi tok med oss godværet. Ikke bare er det fint på Røros, men turen opp er også verdt å få med seg. På forhånd ville nok mange trodd at det var for langt unna å legge høstturen til Røros, men selv om det tar 5 timer å kjøre opp, gikk det bedre enn pessimistene (Mark!) regnet med. Og når vi, i tillegg til medbrakt, fikk god spise på veien (bl.a. rømmegrøt!) gikk alt så mye bedre.

Røros er uansett flott, men enda finere ble det da vi så hvor vi skulle bo. Rasmusgården, en gammel bygård hvor de eldste delene er fra slutten av 1600- og det meste ellers fra 1800-tallet. Inni det gamle bygget er det bygd inn et enkelt moderne bad og et lite kjøkken. Det gjør det helt praktisk å bo der samtidig som atmosfæren er fra 1800-tallet.

Etter innlosjering og sondering av forholdene, ikke minst å sikre seg leiesykler, kart og kontakt med kjentmannen vår Paul Utjing (nederlender!), var det slik vakker kveldssol at Mark, Lars og Øyvind (de ivrigste kartleserne) bare måtte ta seg en tur. Vi satte optimis-tisk kursen mot Femundens nordende, Synnevika. Vi visste vel at det ville bli for langt med over 6 mil sånn på kvelden (det var nok med de 3 det vel ble...). Vi var også usikre på veien da det var markert som sti en 2–3 km. Det gikk raskt fra asfalt til grus og etter en bom ble det traktorvei. Vi traff en syklist ved Rismosjøen, som sa at det kunne sykles helt fram til neste grusvei ved Rambergsjøen, men at det ble mer kupert etter hvert. Det ble det, riktig utfordrende bakker på stien de siste kilometrene før grusveien.

Et annet forhold som dempet Marks sykkeliver noe, var at dette var et helt fantastisk soppterreng. God matsopp stod over alt. Han ville derfor tilbake mens det ennå var rimelig lyst. Denne turen egnet seg godt som kveldstur, da sola skinte på løypa nesten hele tiden. Vi snudde før Kåsa ved Rambergsjøen, og Mark ble hengende etter for å sikre seg i hvert fall noen feilfrie eksemplarer av steinsopp, rødskrubb og smørsopp. Selv store sopp var faste og helt markfrie (helt til Mark fant dem). De få han kunne sikre seg i mangel av en god og stor soppkurv, ble behørig stekt den kvelden og fortært delvis til frokost. Ingen fikk noen men av det, selv om det var en viss skepsis.

Imens i staden Røros ruslet de to mest kulturelle karene, Dagfinn og Alv Reidar, rundt i Røros’ gater og så på hus og historiske steder, og hvilte seg i form til sykkeldagen etter.

Da alle var samlet igjen, spiste vi på Kaffestuggu, helstekt røye (kalt rø lokalt) og multekrem til dessert), velsmakende og kortreist mat på de kanter. En vellykket første aften på Røros.

Lørdagen

Neste dag var det opp ’tidlig’ (kl. 8.00 ca.), nyte en bedre frokost (også med sopp!) og smøre matpakke. Syklene var sett over og klargjort kvelden før. Ønsket om sykling var å sykle rundt vannet Aursunden. Om mulig å få med seg noe grusvei, gruver og vidde. Vår kjentmann Paul, som er engasjert av kommunen og næringslivet for å tilrettelegge for sykkelturisme i området, møtte opp og viste vei og var et hyggelig reisefølge.

Det gikk opp bratte bakker ut av Røros, der vi fikk et glimt av de store slagghaugene og hytteelva, til vi kom opp til riksveien (R31) (Svenskevegen) og satte kursen østover langs Hittersjøen, Strømmeelva og Stikkelsjøen (Stikkilen). Fin, lettkupert asfaltvei, ga jevn fart i rolig tempo. Været viste seg fra en bedre side enn ventet/meldt, med solstreif iblant og opplett (foreløpig!). Mørke skyer kunne sees på ulike horisonter, så vi visste det var utrygt, med muligheter for torden.

Ved enden av Stikkilen tok vi fatt på stigningene på Nye Storwartzvegen (delvis grusvei) for å krysse vidda over til Aursunden. Vi hadde vurdert å ta av noe før på Gruveveien (den gamle veien!), som store deler kun er traktorvei. Det usikre været og distansen vi skulle legge bak oss den dagen (9 mil), var kanskje en årsak til at Paul valgte det enklere alternativet. Da har vi utfordringer til gode en annen gang!

Nå var det først en ganske rask oppstigning på asfalt fra 700 til 800 meter. Deretter roligere opp til 855. Veien gikk blant annet over en demning til en av de større slamdammene som var anlagt i forbindelse med gruvedrifta. Kanskje det skyldes at været er blitt gråere, men landskapet er litt skuffende ensformig. Eller er vi bortskjemte med våre andre fjellturer? Oppe i den motsatte lia så vi en mindre flokk med reinsdyr. De virket lite bekymret over vår tilstedeværelse. Her så vi også det som er igjen etter Storwartzgruva, både den nye og den gamle. begge er nedlagt (selvsagt), og den gamle er nå leirskole. Vi var ikke oppe ved gruva, men kom straks etter en fin utforkjøring til Olavsgruva, som er museum (den eller en av dem som sist ble drevet).

Derfra var det fine utforkjøringer ned igjen til bygdene ved vestenden av Aursunden. Vi stoppet ved broen over Glåma (like ved tettstedet Glåmos), for litt energiinntak, foto-grafering mm., før vi fortsatte videre på fylkesveien (F561). Langs Aursunden er det småbjørkeskog som veksler med myr og mo og kulturlandskap der det er gårder. Det er et vidstrakt landskap og derfor lett kupert og lettsyklet.

Været ble gradvis våtere, og da et teknisk problem med en av leiesyklene oppstod, kunne en frykte at turen ville bli noe under ”super”! Det var Dagfinns sykkel, hvor den ene krankarmen løsnet. Stramming med et kompakt turverktøy fikk ikke ordnet det permanent, det varte bare omtrent 3 kilometer før det igjen løsnet. På et av reparasjonsstedene, for-søkte enkelte av deltakerne å finne ly for regnet under trær (bjørk for det meste, så forsøket var ikke helt vellykket). En kilometer videre, var veien plutselig helt tørr og det var nesten ”sommervær” igjen! Lokale regnbyger med torden viste seg å være en nokså presis værmelding for dagen.

Ute i sola igjen kunne vi klart se at flere og til dels kraftige byger lurte på flere kanter og da vi rundet enden av Aursunden med kurs for Brekken, kunne vi se syndfloden nærme seg. Noen (les Mark og Alf Reidar) fikk da nye krefter og satte i gang en desperat temposykling med hyppige vekslinger mot forventet ly på Brekken (et håp om en bensinstasjon eller et samvirkelag i det minste...). Resten var solidariske med Dagfinn og bisto hver gang krankarmen måtte strammes.

Alle ankom vi Brekken heller våte (men godt bekledd og skodd, slik at det var et lite problem, temperaturen var dessuten tålelig), der de først ankomne hadde sikret et bord utenfor den kombinerte bensinstasjonen/samvirkelaget. Et bedre måltid av medbrakt og nyinnkjøpt kunne derfor nytes. Samtidig kunne bensinstasjonen stille med en lang nok unbrakonøkkel til å feste den slitte krankarmen én gang for alle.

Straks det klarnet opp var gjengen atter i perfekt (sykkel)humør og satte kursen mot Røros (riksvei 31 igjen). Halvøya som stikker ut i Aursunden (Tamneset?), som kunne gitt noen mil ekstra, ble droppet pga. det ustabile været (og kanskje andre årsaker? ...de holder vi i så fall for oss selv!). Selv om det var solglimt stadig vekk nå, så vi høye skyer tårne seg opp foran oss. Sannsynligheten for at vi måtte gjennom nok et realt regnvær, var stor, så tempoet var nå jevnt og godt og med kun en kort stopp ved Hitterdal kirke.

Da så regnet traff oss igjen noe før vi kom til Djupsjøen (vi var nå på vei tilbake der vi startet ut fra Røros, var vi i gang med å øve oss på å sykle rulle. Vi lå i to rekker, den ene litt raskere enn den andre, og ideelt skulle da den som kommer foran, legge seg over i den andre rekka osv. Tempoet ble stadig høyere, da vi ville i hus igjen så raskt som råd! Vi var oppe i 46 km/t på enkelte flater (vi må vel ha vært noe heldige med vinden også?). Problemet med slik rullering er at en må holde kontakten tett med bakhjulet foran hele tiden, ellers får man en ekstra jobb å gjøre med å tette luka. Til slutt orket ikke Paul å tette en slik luke, og det var nok flere av oss som var glade for at tempoet ble roet ned. Like etter sluttet det å regne, og vi kunne avslutte i fin stil tilbake til Røros, der vi syklet over slagghaugene og ned langs Hytteelva tilbake til vårt losji. 95 km var unnagjort.

Vi fikk oppsummert dagens tur med Paul og hørt mer om hans prosjekt. Han stilte opp for oss helt gratis, men Alv Reidar hadde en nykjøpt sykkelbok for omegnen som vi kunne gi som gave da han ikke hadde den før (Sykkelruter i Hedmark og Oppland). Så var det å få logistikken omkring dusjen til å gå smidig slik at vi kunne innfinne oss på Vertshuset Røros til bestilt tid. Der ventet det oss et herremåltid (Reinsdyrsmedaljon, riktig nok den eneste medalj(ong)en vi fikk etter våre strabasiøse prestasjoner på sykkelsetet, Mark fikk en pastarett), pussig nok servert av en sogning, ikke en svenske, og hans medhjelpere! Og så bar det trøtte og mette til køys...

Søndagen

Søndag og siste dag skulle det selvsagt også sykles. Vi satset på å få med oss en rundtur over vidda på en 3–4 mil, innom Falkbergets fødested Ratvollen og Ellen Cs hytte. Denne dagen viste området seg fra sin beste side. Høy himmel, varm sol og kun lette hvite skyer når det i det hele tatt var noen. Nå satte vi kursen nordover riksveien mot Trondheim (R30). Bortsett fra en gang- og sykkelvei som ledet oss ut av kurs, gitt det greit av gårde i rolig driv. Noe stigning og noen fine, strake utforkjøringer på asfalten (fine for å se om kjerra kunne komme over 60...). Etter Orvos krysset vi Glåma (Glomma heter det lenger syd) og tok grusveien opp mot Kongens gruve. Langt og seigt (Martabakken!), vi klatret fra 625 til 850 moh. Vi passerte flere gruver, Lergruvbakken, Kongens og tett innpå: Arvedals gruve. I området ligger også Christianus Sextus, Rødalen og Oscars sjakt. Veien dit gir flere (sykkel)turmuligheter. Vi var mao. allerede i gang med å planlegge neste tur opp hit! Neste gang blir vi tre ganger så mange, for her er terreng for de fleste…

Her oppe var det i den tiden gruvene ble drevet, et helt lite samfunn, med skoler, butikker osv., og det gikk en smalsporet jernbane opp hit. Ned i dalen igjen skulle vi nå følge den nedlagte jernbanelinja. Det betyr veldig jevn stigning, eller fall for vår del. Vi tok en rask rast et sted der kun en del av en stasjonsplattformen var igjen. Veien her må beskrives som traktorvei, to spor og gress imellom. Litt vrient å velge linje iblant, også fordi bjørka pisket en i ansiktet enkelte partier, men du verden for en vakker utsikt!

Om det var været som gjorde det, eller om naturen her var såpass forskjellig fra vidda dagen før, er vanskelig å si, men her oppe var det virkelig vakkert. Her var det vann og vassdrag (Orvsjøen og Orva som vi krysset like etter Arvedals gruve på veien ned). Etter hvert var utsikten flott mot andre deler av vidda, ned i dalen med en rekke vann (Djup-, Svart- og Storsandstjønna og Rugelsjøen (m.fl.), vi kunne også se Aursunden. Veien krevde iblant sitt, slik at det å nyte utsikten ble vanskelig om en ikke stoppet. På nedfarten møtte vi også de første andre turistene, noen gående, andre syklende oppover.

Vi passerte Falkberget (der han ikke ble født) og kom fram til Ratvollen (der han ble født). Her var det mulighet for omvisning og kiosk for de søtsugne. Men best av alt (syntes noen) var at det var like før søndagens gudstjeneste, som skulle foregå ute på tunet. Det medførte at ”pastoren” (Alv Reidar) ble igjen her da vi andre fortsatte. Fra Ratvollen går det, ifølge kartet, en grus/traktorvei bort til Nesgården i sydenden av Rugelsjøen, men av hensyn til andakten dro vi andre isteden videre til Rugldalen og rundt sjøen. Vi fikk da noe mer asfaltkjøring i lett medvind og suste av gårde til hytta til Ellen, som vi fant til slutt, etter noe usikkerhet om hvor veiens høyeste punkt var.

Der ventet Ellen (og svigerinne,), en bedre lunsj og en mulighet for å bade av seg svetten (det var iskaldt, men fantastisk forfriskende, kan den ene som benyttet muligheten, melde). Det vanket ellers speilegg og annet godt, og kanelboller og andre søtsaker. Den som har vært på tur, vet hvordan alt smaker ekstra godt med litt mosjon og frisk luft, og særlig ute i frisk luft!

Etter at Alv Reidar også fant fram og fikk litt i skrotten, var det rene, skjære asfalten tilbake til Røros. Dagens ene regnskur kom oss i møte, men den var liten og vi syklet så raskt igjennom at bare noen få dråper nådde oss før sola igjen skinte. Den ene, lange moten og de påfølgende raske bakkene utfor til Røros fikk fram konkurranseinstinktet i noen (ingen nevnt, ingen glemt), men det var Alv Reidar som trakk det lengste strået med eminent taktikk: Ligge bak til de siste ti metrene og så smette forbi!

Deretter fulgte dusj, pakking og en lang og vakker bil- (og for Øyvind tog-)tur hjem til byen, sivilisasjonen og striskjorta og havrelefsa. Og alle var de enige om at det hadde vært en heeerlig tur!

Mark, med bistand fra Øyvind og Alv Reidar

 

Publisert 25. jan. 2010 13:24 - Sist endret 29. nov. 2011 16:27