En liten sykkelhistorie

På vei ut i marka i vakkert solskinn, om enn en kjølig vår, kom jeg i rolig tempo langs Skjærsjøen. Helt i enden av veistrekningen jeg kunne se foran meg, merket jeg, nærmet ubevisst, en liten bevegelse. Det var muligens det sterke sollyset som lyste opp en liten hvit flekk som gjorde at jeg ble oppmerksom på det, og at jeg oppfattet det som noe uvanlig.

Jeg stoppet derfor brått og sto helt stille. Samtidig ble jeg klar over at det var en grevling som kom diltende mot meg. Jeg rørte derfor ikke på en finger engang og ventet. Dyret fortsatte urfortrødent mot meg og jeg kunne se de mørke øynene i de svarte stripene opp snuten og det brede hvite feltet mellom disse. Det var også fornøyelig å se den ubekymrete småhoppende diltingen dens gangen medførte.

Rett mot meg fortsatte den. Jeg vet at Grevlinger ser dårlig i dagslys og var ikke overrasket over at den kom nærmere og nærmere. Omtrent 2 meter unna stoppet den opp og snudde hode sidelengs og litt fram og tilbake. Hva var dette merkelige foran den? Den kunne rett og slett ikke finne ut av det og ble derfor stående og forsøke å se. Til slutt sa jeg stille: Det er bare å gå forbi kamerat. Da ble den skremt og beveget seg ut i veikanten, mens den stadig prøvde å finne ut av hva jeg var. Så rørte jeg litt på meg og da var all tvil borte. Dette var farlig! Det ble full fart opp gjennom krattet og inn mellom steinene i skråningen ved veien. Og vekk var den på et blunk!

 
Av Mark Chapman
Publisert 14. mai 2010 18:21 - Sist endret 14. mai 2010 18:24